Adoptert i Norge (- for meg)

Vært veldig stille fra min side veldig lenge, beklager, har ikke følt jeg har hatt tid eller hatt noe å skrive om.

 

Nå har jeg det. Det begynte med det oppstyret rundt passene egentlig. Syns det er hårreisende at det går an å plutselig bestemme at de papirene som engang var gyldig, ikke gjelder lenger. Og attpåtil så kan folkeregisteret bare slette informasjon på den måten. Trodde det kun gjaldt dersom en person har vært død så så lenge jeg? I tillegg så sier myndighetene at det går helt fint an å skrive ukjent på fødested, mens politiet sier det blir forfalskning siden på det forrige passet så står det hvor man er født. Dette gir ingen mening. Politiet mener også at dette er mer en følelsesmessig sak enn en juridisk sak. 

Jeg skal spille med på det at det er en følelsesmessig sak. Juridisk sett har jeg ingen kompetanse til å understreke, motsi eller gi dere noe å tenke på.

Derimot som en som selv er adoptert, kan skjønne det følelsesmessige rundt dette. I frykt for at dette kan ramme meg også, selvom det i utgangspunktet ikke skal det, likevel har det forekommet for andre norsk-colombianere, ringte jeg min mor og spurte om mine papirer var i orden. Dette skal vi ordne i sommer.

Det er ikke dette som er poenget med dette innlegget. Jeg kom til min norske familie da jeg var 2 ½ måneder. Lenge strevde jeg med å finne min identitet, men jeg fant den. Det er ingen som kan fortelle meg hvem jeg er, for jeg vet hvem jeg er og står sterk i min rolle som meg, derimot så er det ting som stikker. Som adoptert fra utlandet, så blir man sett på som utlending her, men jeg er oppdratt norsk og dermed vil de i mitt "hjemland" også se på meg som en utlending. Den delen av dette puslespillet i den identiteten jeg sitter med, den er litt løs. Folk kan si til meg at jeg skal dra tilbake dit jeg kom fra, føler meg så norsk som overhode mulig. Utseende mitt sier det motsatte derimot. 

Opprinnelig så skulle jeg ikke skrive noe om dette selvom jeg reagerer på det, men det var nettopp derfor jeg ikke ville. Idag så dro jeg til blodbanken fordi jeg ville bidra og hjelpe. Jeg ville gi blod. Da jeg kom dit og fylte ut et skjema så var det ikke alt jeg fylte ut. Det var et spørsmål om enten jeg eller min mor er før i Amerika syd for USA. Denne hadde jeg haket av på, men ikke fødestedet mitt. Da vedkommende spurte meg hvor jeg ble født og jeg svarte Colombia, så stoppet det der. Jeg ble utelukket som blodgiver på grunn av en parasitt som er vanlig i Latin Amerika. Det er ikke det at jeg ikke forstår hvorfor de utelukker meg, men den kjente jeg stakk i min identitet. Jeg er ikke god nok til å kunne redde liv, fordi jeg kanskje har en parasitt i blodet. Det er flott å lære nytt om meg selv, men den er negativ. Da jeg spurte vedkommende om jeg burde undersøke om jeg har denne parasitten i blodet mitt, fikk jeg beskjed om at det ikke var så farlig, men da jeg fikk informasjon om denne T.cruzi virus eller chagas viruset, var det jo så stor risiko for dødsfall, siden så mange i Latin Amerika har endt med dødsfall. 
I tillegg så fikk jeg beskjed om at det er noen som er villig til å teste meg og dersom min prøve er negativ så bruker de blodet mitt, men det er få. Dersom det er noen da. Igjen det er ikke det at jeg ikke forstår hvorfor de utelukker meg, men nok en gang er det min opprinnelse som står i veien. Blir til noe negativt. Det stakk... 

 Den løse brikken er falt helt ut av sin plass, og jeg kjenner på en forvirret følelse. En usikkerhet og en utrygghet. Den liker jeg ikke, den tryggheten jeg har bygd opp og følt jeg har funnet min tilhørighet, men en så liten ting som kanskje egentlig ikke er så liten... 
Det var nok til å skape en uro i kroppen min.....

 

linatherese

linatherese

27, Asker

En tobarns mamma som er opptatt av det å leve livet slik man selv ønsker det. Er glad i å være kreativ og å trene. Er utdannet hudpleier og nå tar jeg ferdig lærerutdannelsen 5-10 trinn

Kategorier

Arkiv

hits