Uvanlig helg...

Idag begynte en uvanlig helg for meg. Jeg er vant med å ha mine fantastiske gutter i huset med meg, hvertfall den ene til en hver tid. Annenhver helg er jo Lucas hos sin pappa eller besteforeldre, så det er jeg jo vant med. Det som gjør denne helgen uvanlig er at denne gangen er begge guttene mine borte og jeg er faktisk hjemme alene. 
Mange tenker sikkert "åh så deilig å være alene, får litt meg-tid", men jeg er ikke en slik person. Helt ærlig, så liker jeg ikke å være alene, det er ikke det at jeg ikke trives med mitt eget selskap, men det blir så tomt. Jeg liker at det er ting som skjer rundt meg, derfor slik som jeg har skrevet tidligere i et av mine innlegg her, så har jeg som oftest mange baller i luften på engang.
Jeg har kommet frem til at idag/kveld så skulle jeg slappe helt av og hvile litt, for jeg begynner å bli ganske så sliten nå. Skal ikke så mye til lengre, dessverre. Imorgen og søndag så blir det skolearbeid, rett og slett lekser. Da driver jeg hvertfall med noe konstruktivt også har jeg jo ingen distraksjoner eller unnskyldninger, selvom jeg fint kan bruke husarbeid som en unnskyldning for å ikke gjøre skolearbeid. :P Det er vel den eneste gangen husarbeid frister mer.

Begynte med å se på tv, snakke litt med venner på facebook, bestilte mat og brus :) også plutselig så får jeg melding fra søsteren min på skype. Dette er veldig hyggelig, hun bor jo dessverre langt unna, men er alltid koselig når hun tar kontakt. Det er 5 ½ år mellom oss to, hun er eldst og som de fleste søsken begynte vi som "uvenner", det vil si at jeg var den irriterende lille søsteren :P men etterhvert som vi har blitt eldre ser jeg på henne som en av mine bestevenner. Vi betror oss til hverandre og jeg setter pris på vårt forhold, selvom den til tider har vært vanskelig.
Vi snakket sammen i nesten 4 timer om alt og ingenting :) og det er så befriende og deilig å kunne snakke med en på en slik måte. En som kjenner meg så godt og forstår meg fordi vi har vært gjennom det samme på godt og vondt. Selvom vi ikke snakker sammen hver dag, så er det noe spesielt med de gangene vi faktisk prater sammen, og det er som om vi egentlig prater sammen hver dag.

Jeg verdsetter virkelig min søster, og min familie. Det er det jeg setter høyest på min liste. Familie er topp prioritering, ingenting betyr mer for meg enn de jeg ser på som min familie.
Er virkelig glad for at jeg kunne snakke med henne så lenge idag, spesielt siden jeg er alene. Det er som om hun visste det. :) Skulle ønske vi bodde nærmere hverandre egentlig, men slik er det ikke. Det gjør at man verdsetter hverandre mer også tror jeg. Elsker samtalene våre, fordi vi kan sitte og tulle og le også plutselig så sitter begge to og griner, men vi ender alltid opp med å snakke om så mye forskjellig, og i ettertid så sitter vi noen ganger og lurer på hvordan vi kom frem til et tema. Det er like morsomt hver gang, i tillegg så kan vi snakke i flere timer uten å gå tom for ting å snakke om. 
Denne kvelden kunne ikke blitt noe bedre egentlig. Er så glad for at vi fikk pratet sammen idag, bare håper ikke det blir lenge til neste gang :) <3 



 

Får man egentlig all informasjonen man trenger?




Igår ble jeg oppfordret av min mor å se på Nrk FBI - for der skulle det handle om små barn og alle stoffene de kan få i seg via leker, og ting som vi omgir oss med daglig. Som tidligere nevnt i et tidligere innlegg, så er det mye som skjer på noen år. Det er mange som finner ut av nye ting hele tiden og som kan påvirke vår helse. Blandt annet styret med parabener som er i kremer og kosmetikk, palmoljen som var i matvarer. Det som er 100% naturlig er mye bedre, skulle vært slik som i gamle dager egentlig. Det er så mye konserveringsmiddler, og sprøytemiddler i maten vår, er så vanskelig å skille mellom alt for tiden.
Som gravid får du jo beskjed om hva slags matvarer du burde være forsiktig med eller holde deg unna, dette er jo også en liste som endrer seg fra år til år. De finner ut nye ting, også hva som er lurt å ta som kosttilskudd endrer seg.  

Fikk heller ikke vite noe da jeg gikk gravid med Lucas eller etter han var ute, om at jeg måtte passe meg for diverse leker eller andre ting som kunne gjøre at det Lucas kom i kontakt med og fikk i seg kunne være farlig. Tror vel også at en del av disse stoffene eksisterte i lekene hans, som nå idag er forbudt å ha i leker. Syns igrunn det er så mye man skal huske på og tenke over, tilslutt sitter jeg egentlig å tenker at jeg burde holde meg unna alt. Nærmest gjøre slik som i "Bubbleboy" filmen. Alle barna mine skal settes inn i en plastball og ingenting skal få komme inn i den. Holde de hjemme fra barnehagen, for de blir jo smittet og syke hele tiden der, hvertfall det første året.
Inni mellom syns jeg er det blir litt mye hysteri rundt ting, folk har da oppvokst uten denne kunnskapen i mange år, og det har da gått greit med de.. eller?!  

http://nrk.no/livsstil/disse-kjemikaliene-far-du-i-deg-hver-dag-1.12164261 


Så lenge man holder det rent og ryddig rundt seg, og følger opp barna sine, passer på at de ikke smaker på alt og ingenting så går det bra. Trenger ikke å legge de mest farlige sotffene i nærheten av barnet ditt heller. Man bruker sunn fornuft og husker på hygiene. Det er også mange produkter som ikke inneholder alle disse stoffene, så man kan investere i. Helt ærlig begynner jeg å bli lei av at det oppdages nye ting som er farlige hele tiden, også skal helsemyndighetene og mattilsynet forsvare dette eller endre det med såkalt ny forskning som viser at det er ikke farlig å for eksempel spise oppdrettslaks. Hvorfor kan man ikke bare la naturen være slik som det er? Hvorfor må vi mennesker tukle med alt og ingenting, ødelegger jo bare alt vi tar i uansett. Mat blir dårlig over tid for en grunn, trenger ikke å finne på et eller annet som skal holde det varig i flere måneder. 

Hva mener dere med at man får beskjed om farlige stoffer hele tiden, som man må passe seg for?

Skolelivet...

Da har man fått tilpasset skole som er veldig hyggelig :) Alle lærerene og adminstrasjoen ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, er imøtekommende og ekstremt optimiste for å få meg gjennom dette skoleåret. Selvsagt så skal jeg gjøre alt jeg kan for å klare å oppnå målene også, tenker ikke at jeg skal bare gli gjennom. Har sagt at jeg gjør det som kreves av meg for å kunne få fullført og få godkjent slik at jeg kan ta eksamene til sommeren også fortsette på studiene videre fra høsten av igjen.

Jeg har fått mail fra alle faglærere om hva de krever og ønsker av meg, også skal jeg få avtalt en time med hvert enkelt slik at jeg kan finne ut nøyaktig hva de ønsker og jeg kan sette igang med dette.
Det eneste jeg er litt i tvil om, er mattematikken. Jeg syns det er veldig vanskelig og skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal få dette til å gå opp. Jeg klarer det grunnleggende ved å løse problemene stortsett eller konstruere, men jeg er ikke noe god på likninger, funksjoner, og grafer. Matematikk har aldri vært mitt sterkeste fag, og som jeg får bevist igjen for meg selv ved å gå på matematikk så merker jeg at dette enda ikke er noe fag for meg :( 
Jeg ønkser å ta den konteeksamen og prøve å få med meg de poengene jeg kan der, men jeg tviler på at jeg vil klare å fullføre matten egentlig. Det hjelper ikke å kunne gjøre oppgavene, når en ikke klarer å forklare hvorfor de metodene man bruker fungerer. Kan ikke si at det er en geni eller fler som fant ut en formel på hvordan vi skal kunne løse dette og dermed så fungerer det.
Må nok få snakket med studieveilederen min der og høre. Er ganske så demotiverende å ikke få til noe egentlig, det gjør noe med ens selvtillit. Plutselig føler man seg dum og inkompetent. Jeg føler virkelig jeg gjør mitt beste med å prøve å forstå, jeg kommer til hver eneste time og sitter og tar notater, prøver å lære meg og forstå det som blir sagt, løse eksemplene som foreleseren kommer med. Føler at alt blir forgjeves egentlig, når jeg går gjennom notatene mine senere for å renskrive de, syns jeg alt er så rotete og vanskelig. Jeg skjønner ikke hva det er definisjonen på forskjellige matematisk termnologier prøver å fortelle meg alltid, og eksemplene som er til gir ingen mening. Det blir bare kaos, stressende og frustrerende for meg egentlig, for jeg vil så gjerne forstå alt. Selvom jeg ber en medstudent forklare det til meg, så skjønner jeg ingenting. Føler bare mer og mer frustrasjon over at jeg ikke klarer dette. Er jeg virkelig så dum? 


Samfunnsfagen tenker jeg blir bra, det er vel der jeg vil satse mest. Det er noe jeg interesser meg veldig for, og føler jeg mestrer. Er veldig glad i historie. Nå er det en oppgave om Vikingtoktene, men må innrømme jeg gleder meg mest til neste år.


Da skal vi ha om andre verdenskrig og den kalde krigen. Dette er noe som interesserer meg veldig, det er vel på grunn av min families tilknyttning til det. Syns det er så fært at noe så grusomt kan ha forekommet, og at det er fortsatt slike grusomheter der ute, selvom det kanskje ikke er i den samme graden som da, så er det MYE elendighet der ute. 
Senest idag så jeg en dokumentar film om den andre verdenskrig. Der Britene og Amerikanerne bestemte seg for å samarbeide om en dokumentar av hvordan det virkelig var i Tyskland, Polen og andre steder og hva det var som faktsik foregikk på disse konsentrasjonsleirene rundt omkring. Det er sterke bilder, og filmen er helt utrolig. Alt det soldatene klarer å få med på filmen er helt utrolig. Det å høre på alle individene som har vært med i filmen, og filmlagingen fortelle om den tiden er uvirkelig og hjerteskjærende. Det går ikke an å forestille deg hvor jævlig den tiden egentlig var.
Her i Norge har vi det veldig godt, og vi tar det for gitt. Tenk på hvordan det er rundt omkring i verden nå egentlig... er vi som bor i Norge virkelig så trygge som vi skal ha det til?! Kanskje på tide å sprekke den boblen vi lever i, at vi ikke kan bli rørt... være litt mer våkne enn det vi er nå. 
Jeg anbefaler alle å se den dokumentaren jeg så: "Night will fall" heter den. 

http://www.nrk.no/kultur/filmen-som-var-skjult-i-70-ar-1.12175328  - her er filmen og den vil være tilgjenglig på denne linken frem til onsdag 11 februar, kl 00:57. Det er en liten oppvekker! Og det får en virkelig til å tenke. 

Overdriver man, bekymrer seg for mye?

Man leser så mye på nettet om ting ved graviditeten, ting man må passe seg for og tegn til at noe kan være galt. I natt så lå jeg og tenkte på nettopp dette. Leste for noen dager siden at bevegelse i magen skal ikke minke, da kan det være noe galt og man burde undersøke, plutselig begynte jeg å tenke på om det er noe galt. Når var det egentlig jeg kjente bevegelse sist? Shit, burde jeg ringe til fødeavdelingen? Eller er det slik at fordi man leser noe så ligger det i underbevissheten? 
Det er så mye forskning på ting og tang og man får så mye informasjon om alt man skal og ikke skal, det kommer noe nytt hvert år. Hvordan vet man egentlig hva som er hysteri eller ikke? Merker at jeg leser en del artikkler fra babyverden.no eller mammanett.no, og tenker at det ikke går inn på meg, men finner ut at egentlig så er det jo noe av det som blir liggende i bakhodet. Lurer på hvor mange hysteriske, gravide kvinner som ringer til fødeavdelingen sin hele tiden... som førstegangs fødende vil man jo gjøre alt riktig og man er livredd for å gjøre noe som helst feil, jeg er andregangs fødende og jeg vil jo fortsatt ikke gjøre noe feil, men nå tildags skulle man tro alt var feil. Det er så mye man må passe seg for osv. Blir jo litt engstelig om man egentlig gjør ting rett, men samtidig så har det jo gått bra med min første fødte tiltross for at jeg ikke visste halvparten av det jeg vet nå, så tenker litt på om dette egentlig er mer at folk vil redde sine skinn for å ikke komme dårlig ut? Så lenge barnet er frisk og rask, er alt helt topp :) men man vet jo aldri hva som kan skje, eller ikke, og dermed gjør man det beste ut av ting :) lykke er det uansett å få et barn.

Det er vel slik som med å google opp sykdommer, tilslutt så tror man at man har alt sammen. Hypokonderi er en farlig sak, men så igjen hvor går grensen? Hvor lett skal man ta på ting? Jeg er den typen som nærmest må være døende for å oppsøke legen, så kanskje jeg burde ringe en gang for mye enn å drøye for lenge? Er det stor forskjell på når man er gravid og når man ikke er det, i forhold til dette med å bekymre seg mer eller mindre når det er ting man lurer på? Inni mellom tror jeg det er litt lurt å ligge unna alle artikkelene også heller bare spørre jordmoren om akkurat det du opplever enn at man blir foret med masse info om ting og tang som kan forekomme også blir man helt febrilsk og panisk for ingen grunn :)

 

Borte bra, men hjemme best! <3

Hyttekos

 































 



Det var utrolig deilig å komme seg litt vekk fra alt igrunn, men det var veldig kaldt. Gutta koste seg masse :)

Det får vel briste eller bære...


Nå synger det veldig på siste vers, hofter og hodet henger ikke med lengre. Har sånn trykkende følelse i hodet som ikke vil bort. Drikker masse vann men har ikke hjulpet noe særlig. Thomas sier også han har det trykket i hodet, hodene våre kjennes veldig tunge ut og vi er så slitne. 
Tror vi endelig har funnet svaret på hvorfor det er slik, det må være det at vi har kuttet sukker inntaket vårt, men hvor lenge vil det ta før vi er på normalen igjen da? For min del tror jeg også det er alt jeg føler henger over meg i forhold til skole, mitt stress forhold til alt som må gjøres før jeg går ut i barselsperm. Skolemessig føler jeg det er mye, utstyr messig med alt av baby ting så er vi ajour og klart. 

Muskulaturen min blir bare stivere og stivere, idag våknet jeg opp og følte at jeg hadde hatt den benøkten iforigårs. Var så vondt og støl at jeg orket nesten ikke løfte opp bena mine engang. I tillegg bare å gå opp til skolen til Lucas var veldig slitsomt (ca. 800 meter), følte meg i dårlig form, ville stoppe opp og ta pause flere ganger. I tillegg så er det ikke noen som hadde brøytet den ene siden, og det er ikke så lett å gå rundt i så mye snø med bekkenløsningen. 
Bare håper jeg holder ut så lenge som jeg skal i forhold til oppmøte på skolen, er jo bare 5 uker igjen til jeg går ut i fødselsperm. Vil bare bli ferdig og være i gang med "vanlig" livet. 


Magen blir bare større og større, er morro å se utviklingen, men utrolig å tenke på at det er et lite barn som vokser inni der. At vi får plass til å ha noe som veier mellom 3 - 5 kg om ikke mer inni der. Det er veldig fascinerende, men syns det holder med 7 måneder, kan sløyfe de siste to månedene syns jeg. 
Strekkmerker som følger med, er det mange som klager over. Jeg har heldigvis ikke fått så mange, men syns de er verdt det. Alt man gjør for sine barn, ubetinget kjærlighet. 



Alt og ingenting...

Nå går det storsett i ett, alt av utstyr er på plass og babyen kan så å si bare komme sånnsett. Skolemessig håper jeg han venter litt til da :P


 Nå er det full gang med skole, oppgaver, egen studier og oppfølging av Lucas og hans skolegang. Føler det er veldig mye å holde styr på, merker også at jeg nærmer meg terminen, både kroppen min og lille mann virker klare for å komme. Det er heldigvis mye bevegelse i magen, men bekkenløsningen min blir bare verre og verre. Før var det kun på høyre siden jeg merket noe til det, i tillegg til symfysen, men nå er venstre siden også begynt. Får stråle smerter hvis jeg reiser meg eller beveger meg, det er mer og mer plagsomt og vondt. Tidligere var det mer ubehag med mindre jeg skled ut i spagaten nærmest på isete flater ute. 
Om nettene merker jeg det også veldig, er mer og mer vondt å snu seg, og jeg "knekker" i korsryggen hver gang jeg beveger meg. I tillegg er jeg oftere oppe på toalettet om natten, noe som irriterer meg, jeg er jo skikkelig C-menneske. Hver gang jeg er på toalettet så føler jeg at jeg drenerer meg for vann og drikker gjerne en flaske på 500ml med vann hver gang, ikke rart jeg må på do igjen senere. Begynner å bli lei de langvarige, leie smertene, skulle ønske jeg slapp. Jeg er evig takknemlig for at jeg kun har det å stri med, men syns det er plagsomt nok. Føler ikke at jeg er tilstede for hverken Lucas eller samboeren min Thomas. Blir for fort sliten og må sette meg ofte ned. 

Nå har det jo også blitt ordentlig vinter her, med masse ny snø :)  og jeg syns det er så morro å kunne bli litt barn igjen og hive meg utti snøen sammen med Lucas, men slik er det ikke nå. Kulden medfører ubehag i tillegg til at jeg er ganske sliten. Håper virkelig snøen er her i mars og, og at jeg ikke har gått lutalei all snøen. Lucas elsker å være ute og leke i snøen, ake og drive med dank. Han lyser opp når han er ute, så gjør meg veldig vondt når jeg ikke klarer å være ute så lenge med han. Begynner å synge på siste vers nå igrunn, og jeg vet at Lucas merker det. Han sier at han er bekymret for meg, og at han gruer seg til jeg skal sove på sykehuset og være borte flere netter fra han, i tillegg til at Thomas sikkert også skal være på sykehuset med meg. Hjelper ikke akkurat på min engstelighet overfor tiden fremover, føler at jeg har skyld i at min sønn ikke har det bra. Skolen merker at han strever med noe... blir litt bekymret. Han er jo en liten gutt på 6 år, som tenker mye og vet hvordan han skal sette ord på ting. Har jo vært opptatt av det hele oppdragelsen min overfor han, at man skal kunne si hvordan man har det og føler seg uten at det er noe skam. Dette er tydeligvis ganske skummelt for andre, men skjønner det jo litt, han sier jo ting som man blir litt paff av. Han er så omsorgsfull og tenker på alle andre, han glemmer seg selv opp i alt dette. Sier til han at det eneste jeg vil han skal tenke på er at han skal ha det gøy, og at når han er på skolen så må han gjøre det som forventes av han der. Følge skole reglene og hver dagen der, så skal Thomas og jeg ta oss av resten. Hvorvidt han egentlig tar dette til seg vet jeg ikke, men jeg er jo slik selv. Jeg tenker for mye, bryr meg for mye, og er litt vel følsom. Flere har jo bedt meg slutte å tenke så mye på alt, men jeg klarer ikke å la være. Tviler på at Lucas klarer å skru av tankene sine, skjønner at det er vanskelig og at alt er en prosess. 
Hvordan kan man ta fra han bekymringene? Hjelper det egentlig å si det til han? Føler ikke at han egentlig tror 100% på det jeg sier. Skulle ønske jeg var ferdig med dette også at han faktisk ser og forstår at alt vi har fortalt han stemmer. Vi gjør alt for han, ingenting blir annerledes annet enn at lille bror er til stede og kanskje er på armen til en av oss. Det blir mye å tenke på, hva kunne man gjort annerledes? Valgte jeg dumt? Skulle jeg ha ventet med å si det til han? Hvorfor tror han ikke på oss? Hvorfor går det utover skolen? Vil bare at alt skal gå tilbake til normalt, med rutinene, gleden og en flott gutt som bare er seg selv og mestrer hverdagen igjen. 

Begynner å undre om det er noe feil med en selv? Hvorfor får ikke jeg til dette? Hva gjør jeg feil? Det er jo så lett for andre å mene ting om alt som ikke egentlig angår dem, eller som de mener at de kan bedre... jaja så si meg hva svaret er da, så skal jeg pinameg gjøre det jeg! Problemet er bare det at de glemmer at ALLE barn er forskjellige og reagerer forskjellig. Det finnes ingen fasit svar, og ikke kom her å påstå at en mor ikke kjenner sine egne barn? Isåfall hva slags mor har man vært da? Nei, tror nok det er fordi jeg er sliten og at det er så mye som skjer på engang at disse tankene dukker opp. Jeg vet jo at jeg er god på det jeg driver med, ingen er vel perfekte, og dessuten så har jeg en helt fantastisk familie jeg deler min hverdag med. Må vel bare ikke gi opp helt, og prøve å glemme at man er sliten. Viktig å høre på kroppen sin også da. 

Så skal man studere opp i alt dette også, hehe, jada, lett har man ikke gjort det for seg. Jeg trives med det, men må innrømme at jeg har brukt mer tid på babyshopping enn jeg har gjort skole. Nå burde jeg prioritere skolen veldig, skal jeg klare å gjennomføre dette året med fødsel og alt. Heldigvis er skolen så hyggelig og tilrettelegger mye, så jeg burde skjerpe meg veldig egentlig skal jeg klare å komme meg gjennom dette. Det er kun meg det står på nå! Mitt ansvar... Mye å sette seg inn i og begrenset med tid, eller er vel mer det at jeg ikke vet 100% hvor mye tid jeg har igjen før jeg nedkommer, og det å ikke vite hvordan fødselen vil gå og hvordan tiden etterpå vil bli. Vanskelig å planlegge eller forutse så mye, og utifra mange livserfaringer opp gjennom årene der jeg har planlagt hvordan ting skal gå, så gjør det aldri det. Mitt livsmotto er jo "du kommer dit du skal selvom det ikke alltid går etter planen din" og det hjelper mye å tenke slik. Hvertfall for min del da, er vel ikke alle det fungerer slik for, men man gjør det beste ut av alt fordi man rett og slett må. 
Imorgen er en ny dag med nye muligheter og hvem vet hva dagen kan bringe. Er vel bare å stå på og holde motet oppe og ikke minst satse på at man vil oppnå det man ønsker for dagen.

Ha en flott natt!


 


 

Forberedelse til babyen skal komme..

Etter å ha vært på kontroll og få beskjeden om at det er 6-8 uker igjen til babyen skal komme, fikk jeg panikk kan man si. Nå har jeg dårlig tid for å få alt på plass....

Vi har fått sengen til babyen + litt til, i tillegg har vi kjøpt inn litt klær for å pakke ned i barselsbagen.


Har bestilt stellebord for seng, som jeg syns var genial med tanke på at plass er det manko på akkurat nå. 

 Det å finne ut av best mulige løsninger inne på vårt soverom i forhold til oppbevaring av alt og ikke minst alle klærne til babyen. Jeg vet sånn ca. hvordan jeg vil ha det, men må være forsiktig, siden vi får så mye av venner så er det ikke akkurat slik jeg ser ting for meg som er tilfelle. Skuffelsen blir dermed større. 
Gleder meg virkelig til alt er på plass og man får se hvordan løsningene fungerer, syns også det er veldig vanskelig å vite hva jeg trenger og ikke trenger. Husker med Lucas så kjøpte jeg inn masse klær, flasker, smukker, smekker, osv. men brukte ikke alt jeg hadde kjøpt inn engang. Prøver å begrense meg, men syns det er vanskelig. Er også veldig kresen på å  bruke brukte ting, men man sparer jo masse, dessuten så klarer jo ikke babyer å slite ut noen ting. Det er noe med det å ha kjøpt ting selv også til det nye familiemedlemmet. 
Er evig takknemlig for alt det fine jeg har fått av venner og familie, og det som enda ikke har kommet enda, men som jeg vet at vi skal få. Blir spennende å se hvordan alt blir tilslutt og hvordan vi skal plassere alt. Skal bli godt å få ordentlig oversikt over alt man har fått for å se hva som da eventuelt gjenstår. 
Merker at mitt fokus er mer og mer på babyen enn noe annet nå og hvordan det vil gå med min eldste mann. Er litt engstelig, fordi han bekymrer seg for mye om min helse, osv. men har heldigvis mange støttespillere å spille på. Min mor har sagt at hun skal sette seg på første fly hitover når hun får beskjed om at jeg er igang med fødsel, svigermor passer Lucas mens jeg er i gang med fødsel, så jeg vet at alt skal gå bra og at Lucas er i trygge hender. 

Da har jeg bestilt vogn med bilsete og base i tillegg :) 
Morro å shoppe, men det svir i lommeboken, kan man si :P Da får vi se hva vi slutt mangler og lage en liste. Skal bli godt å være 100% klar :)

Ut i snøen!!!!


Nå som vinteren faktisk har kommet så er det bare en ting som gjelder da, UT og leke.. Riktignok ble det ikke mye leking på meg da men, vi gikk en lang nok tur og møte en venninne av meg på veien. Jeg dro Lucas hele veien til Asker sentrum, hvor vi tok en kaffe/kakao pause før vi dro hjemover igjen. Det var en ganske slitsom tur til, er ikke bare bare å dra han godgutten opp lange bakker. Vi har da vært ute i to timer, og det var veldig deilig, men merker at det ikke er slik som det pleier. Lucas elsker å være ute, men jeg blir fortere sliten enn vanlig, noe som er ganske så frustrerende. 
Å ake nedover bakken som ligger bak blokken vår var veldig morsomt. Han fikk tatt seg en del turer før jeg sa vi måtte inn. Neste gang skal vi få dratt til et ordentlig akested slik at han kan få ake masse og helst ta med flere han kan leke med, slik at jeg ikke får dårlig samvittighet for at jeg ikke orker like mye. 

Er godt å komme inn i varmen og lage seg en deilig kopp te. Også lage pannekaker til middag, deretter følge med på Frisk Asker spille mot Storhamar Dragons. Skulle ønske jeg kunne sett de fra Askerhallen, men men, når Lucas ikke liker at det bråker må man nøye seg med å se det på nettet hjemme. 
Kom igjen guttakrutt! En tiende vinnerstreak klarer vi!


 

Mammalivet og skolelivet i ett..

Iforigårs hadde jeg min første skoledag etter en lang juleferie. Det var langt "overdue", deilig å være tilbake, men samtidig var jeg litt urolig. Var deilig å komme seg ut av leiligheten og gjøre noe annet enn bare å surre rundt eller shoppe bare for å ha noe å gjøre. Har vært heldig og hatt samboeren min hjemme med meg hele denne tiden, han er sykemeldt etter en vellykket operasjon for å fikse en gammel hockey skade. Nå begynner ting å løsne seg for han og han kan gjøre mer og mer. Det er rart hvor vant man blir til ting, nesten avhengig av at han er rundt meg hele tiden og vi to finner på ting. 

Det er tøft å komme seg rundt på egenhånd med bekkenløsning, noe som irriterer meg, jeg klarer det jo, men det er så uforutsigbart. En dag kan jeg gåmasse og nesten ikke ha noen smerter, mens neste dag så går jeg like mye og det ender opp med smerter. Merker det spesielt om natten, våkner opp flere ganger fordi jeg har vondt og må snu meg, som også gjør vondt. 

Jeg hadde den innstillingen av at skole skulle jeg på uansett hvordan det går. Jeg mener det fortsatt, men samtidig begynner jeg å miste motet. Syns det er ganske vanskelig, hadde eksamen nå før jul og den klarte jeg ikke. Har aldri vært noe flink i matte egentlig, men måtte velge mellom norsk og matte. Norsk har jeg aldri hatt grammatikk på og jeg var fritatt fra nynorsk, så tenkte matte kan vel ikke være så ille. Jammen tok jeg feil, klarte å henge med frem til høstferien, også gikk det rett vest etter det. Mangler motivasjon igrunn. Skal ha møte med studiekoordinatoren nå på mandag, i forhold til hvordan jeg skal løse det med å kunne fullføre dette skoleåret tiltross for at jeg skal ha et barn midt i dette semesteret, så får vi se hvordan det vil går etter det møtet og hva vi kommer frem til. Dette er min siste sjanse på å få meg en grunnleggende utdannelse, er jo et yrke jeg trives med. Har jobbet som vikar flere ganger og elsket å jobbe med ungdomsskole elever. Funderer bare på om jeg virkelig klarer å oppnå dette, eller om det er det at fødselen nærmer seg og hormoner og følelser baller seg på. 


Syns det begynner å bli vanskeligere og vanskeligere å skille hva som er ekte følelser og hva som er hormonene som spiller inn. Er jo veldig følsom for tiden, og det irriterer meg egentlig. Liker ikke å være så var på alt og ingenting. 

Har vel for mange baller i luften tror jeg, også glemmer man jo hvordan det er gå gravid, dessuten så er jo svangerskapet anenrledes fra gang til gang. Klarer aldri å bare gjøre en ting av gangen, alt må skje på en gang. Er vel dumt å gjøre ting på en slik måte, men slik har det alltid vært for meg. Man må bare bite sammen tennene og stå på, ikke miste motet og ikke minst gjøre det beste ut av alt. Ingen hindring eller motstand er for stor og ingen mål er for lite. Tvilen får bare komme men til syvende sist er det vel kun du selv som kan gjøre noe med resultatet. Må innrømme at det går i berg og dal bane når det gjelder motet og troen, har for mye tid til å surre i tankene mine. Gjennom hele livet har folk bedt meg slutte å tenke så mye, hehe, men da er jeg jo ikke meg selv. Er mye som skjer og går gjennom hodet mitt, og alle blir veldig tankefulle til tider, skal jeg slutte helt å tenke går vel ting gærnt. Det ønsker man jo ikke, hvertfall ikke etter alt man har gjort for å komme dit en er nå. Man må bare finne en måte som fungerer og løse ting på best mulig måte for en. Så det betyr at frem til mitt møte med studiekoordinatoren så skal jeg ikke tenke mer på det, også tar jeg det derfra. Uansett hvilket valg muligheter jeg får så står alt på meg og min innsats. Må gå for gull! Jobbe hardt for å få alle endene til å møtes, uansett hvor vanskelig det er, uansett hvor lite energi man føler man har og hvor mye man føler man har, så er det viktig å puste og se enden på alt. 
Hold fokuset hele veien, ikke gi opp på deg selv og dine mål. Så satser jeg på at jeg fortsetter med denne tankegangen til at jeg har påbegynt er fullført og gjort ordentlig! :D

 



Forberede en 6-åring på det å bli store bror..


Det er ikke lett å være 6 år og plutselig måtte dele mamma med en annen. Barn er forskjellige, du vet aldri hvordan de vil ta den nyheten om at det skal få et søsken. Har flere venninner som har fått barn nummer to, der eldste mann har tatt nyheten godt imot, de har blitt opprømt og gledet seg veldig. Har hørt ved senere anledning når babyen var kommet så fikk de reaksjonen, der hvor deres eldste har blitt sjalu eller ikke skjønt hva vitsen med en baby er. Babyen er jo kjedelig, den sover jo bare. :) Spørsmålet er mer når skal man medele nyheten? Hva slags forventninger skal man ha til barnet? Noen barn reagerer før babyen er født mens andre reagerer etter babyen er født og noen gjør begge deler. Er veldig vanskelig å forutse hva det vil bli for en reaksjon.

Sønnen min, Lucas, er av den typen som trenger en god del forberedning, så jeg valgte å fortelle han nokså tidlig. Det kommer både på godt og vondt, det blir jo en del vente tid for sønnen min før babyen er ute, men samtidig så trenger han å forberedes en del når det skjer forandringer og dette er en ganske stor forandring. Siden Lucas hadde spurt en del om når han skulle bli store bror, tenkte jeg at han ville bli kjempe glad for nyheten. Vi ventet til det hadde gått såpass lang tid at jeg var utenfor faresonen. Han virket veldig fornøyd med tanken på at han skulle bli storebror. Vi snakket en del om babyen med han og oss i mellom, alt virket som om det gikk bra. 

Så kom den dagen der hvor jeg skulle på ultralyd og alle var spente på hva vi skulle få denne gangen. Vi spurte god gutten hva han håpet på og fikk et nokså diplomatisk svar, at begge deler var bra uansett. :) Vi kom hjem etter å ha hentet Lucas på skolen og ved middagen viste vi han bildet av hans lille bror. Vi satt og diskuterte navn og det virket som en veldig god stemmning.
Så går det litt over en uke og jeg skal på utviklingssamtale på skolen til sønnen min, der kommer det frem at de er bekymret for gutten. Han sier han ikke har det bra og han er veldig sår. Humørsvingninger som gjør han umulig å hanskes med. Det knuser hjertet mitt, vil jo ikke at god gutten min skal ha det vondt. Jeg pratet med han den samme kvelden og spurte om det var noe som plaget han eller noe han ville snakke med meg om. Fikk til svar at han ikke turte å si det fordi det ville gjøre meg lei meg, en gutt på 6 år skal ikke tenke slik, det var hjerteskjærende å høre. Forklarte han at det eneste som gjør meg lei meg er når jeg vet du ikke har det bra og jeg ikke klarer å fikse det for deg. Det viktigste for meg er at han er lykkelig og har det bra. Etter en del overbevisning fikk jeg det ut av han, det var det å bli store bror som er så skummelt. Han var redd for at vi skulle glemme han når lille bror kom, at vi byttet han ut med en ny. :( 
Det var så trist å høre, jeg fortalte han at det ville aldri skje, han vil alltid være min prins. Jeg vil alltid elske han og vil alltid være der for meg. Den eneste forskjellen er at jeg vil ha en liten en på armen som følger meg til tider rundt. Ingenting vil endre seg, jeg vil fortsatt levere han til SFO og hente han fra SFO, hjelpe han med leksene. Prøvde å beroligge han, men skjønte at dette krever mye mer enn bare å si det. Lucas sa også at han var redd for å miste sin nye stepappa, så måtte få han til å prate med samboeren min, Thomas, slik at vi kunne trygge Lucas på at han vil alltid være en del av denne familien og at Thomas vil alltid være glad i han. 

Etter han var lagt, så begynte jeg å undersøke hvordan jeg best mulig kunne få dette til å fungere, trygge gutten min bedre, snakket en del med min samboer. Heldigvis har vi vært enige hele tiden at jeg skal pumpe meg slik at min samboer også kan ta seg av matingen. Etter forrige gang har jeg hatt lyst til å innvolvere mannen lenge før 3-4 mnd. Ønsker også at Thomas skal kunne knytte seg via matingen slik som vi kvinner gjør, dette vil også gjøre det lettere i forhold til Lucas. Etter en del research fant vi ut hva vi skulle gjøre. For at ting skulle bli enda tryggere for Lucas så bestemte vi for å stramme inn rammene enda mer, og skrive fysisk ned timeplan med alles aktiviteter osv på. Dermed har vi faste tider og rutiner på alt og alle visste hva som ville skje. Skulle det forekomme noe uforutsigbart så er det bare å gjøre det beste ut av det.
Den samme helgen hadde vi planlagt masse, vi skulle ta med oss han på biblioteket og låne noen bøker om det å bli store bror. Se på filmer om hva det vil si å få en baby i familien, og svare på alle spørsmålene Lucas måtte ha. 

Denne filmen var den Lucas likte best. Vi dro og bowlet med han og fant på ting han ønsket. I løpet av den neste tiden så så vi endringer på Lucas, han begynte å bli mer og mer seg selv igjen. Det var godt å se, men vi visste at det ikke var over. Dette er noe vi enda jobber med, han er en som bryr seg og merker fort om det skulle være noe. De første månedene i sommer var jeg veldig dårlig og trøtt. Dette gjorde jo ikke saken bedre for Lucas, det er ikke bra for barna sine å se sin mor i en slik sårbar situasjon og nå som jeg har bekkenløsning og er sliten så merker han det også. Syns det er så vanskelig å skjule ting, jeg kan si at jeg har det veldig bra, men han vet at det ikke alltid stemmer. Sånnsett så følsom som Lucas er så er det ganske skummelt, husker barnehage tanter var redde for å ha dårlige dager rundt han for han er så mottakelig. For meg er det viktig at mine barn kan snakke om hvordan de føler seg og få uttrykkt seg ordentlig. Det å vise de at de blir sett og hørt, at man virkelig bryr seg og gjør alt for at de skal ha det best mulig. Åpen kommunikasjon er veldig viktig og man skal ikke være redd for å si hvordan man har det.

Etterhvert som tiden går og det nærmer seg så er jeg litt urolig for hvordan det vil gå når lille bror kommer. Er litt engstelig for å måtte sove flere dager på sykehuset og hvordan det vil påvirke Lucas. Skal bli godt når alt har falt på plass og vi er en ordentlig familie alle mann alle <3 Vet at Lucas kommer til å bli en helt fantastisk store bror! Bare håper han forstår hvor mye han betyr for meg egentlig, sier til han så ofte jeg kan at jeg elsker han, det har jeg gjort hele livet hans. Si det heller en gang for mye enn å si det for lite, for livet er skjørt... man vet aldri hva som kan skje. Vi jobber fremdeles med å trygge Lucas og vil nok jobbe en stund fremover med dette.
 

 

Ventetiden...



Sitter hver formiddag og følger med på Fødeavdelingen. Grue/gleder meg til det er jeg som skal inn, prøver å ikke tenke så mye på det med hvordan fødselen blir, men må innrømme at jeg funderer en del på hvordan det vil bli denne gangen. Syns sist gikk ganske så feilfritt, men ingen fødsler er det samme.

Det er en del som skal på plass, søknad om permisjon fra skolen, søknad om engangsstønad, man må pakke en fødselsbag, osv. Føler plutselig at jeg har dårlig tid, men har jeg egentlig det? Er mange blanede følelser, på en side skulle jeg ønske jeg hadde bedre tid, mens på den andre siden vil jeg bare bli ferdig med det. Jeg vil ha sønnen min i armene mine, bare hoppe over fødselen. Mister motivasjonen til å gjøre så mye, man går bare og venter og venter på at det snart vil skje. 6 uker igjen kanskje... med min første fødte kom han i ca uke 38 (37+). 

Har en veldig aktiv, liten gutt i magen. Er morro å se så mye bevegelse og kjenne det. Magen min blir strammere og strammere. Noen ganger så føler det som om den kommer til å sprenge. Heldigvis ser jeg ikke noen tegn til noen nye strekkmerker på kroppen annet enn de jeg hadde fra før av. 

Det verste er at jeg klør etter å komme igang med trening... er altfor lenge siden, grunnet min bekkenløsning har jeg ikke kunnet trene slik jeg ville. Gleder meg så utrolig mye til å komme igang igjen og bygge opp kroppen min igjen

. Skal bli så deilig å kunne trene hver dag igjen. Bare håper det kan skje nokså fort etter fødsel. Selvfølgelig så skal jeg jo ta hensyn til kroppen min og vet at ting tar tid før det blir 100% tilbake til der jeg var, men er greit å kunne starte snart. Syns det er frustrerende å ikke kunne trene slik jeg pleier, men men, kommer meg vel gjennom det.




Nå er juleferien over, den var litt vel lang for min del, over en måned med juleferie er ikke sunt. Har første skoledag imorgen, føler meg ikke motivert i det hele tatt, i tillegg hjelper det ikke at det der en måned med skole også skal jeg ut i fødselspermisjon...  meh... får håpe at ting faller naturlig på plass og at ting ikke blir verre... må finne på ting å sysselsette meg med i de nærmeste dagene. Merker at det ikke holder med blogging, føler til tider at jeg må presse frem ting for å ha noe å skrive. Syns dette blir feil også... får ideer til hva jeg kan skrive og ser det for meg, men så kommer neste dag og jeg skal begynne, det blir ikke slik jeg hadde tenkt. Det er bare et vagt minne om hvordan jeg ville dette innlegget skulle se ut og hva den skulle inneholde, men slik er det...

Svangerskapet før og nå...

Det er da 6 år siden jeg var i denne tilstanden sist. Det er mye som har skjedd siden den tid. I en alder av 19 snart 20 og ta det valget var ikke bare bare, det var heller ikke så vanlig å få barn i en så tidlig alder på den tiden. Dette ble mer vanlig ettehvert. Man lærer mye underveis på godt og vondt, men opplevelsene og minnene jeg sitter igjen med er helt utrolige og fantastiske. Man lærer mye om seg selv når man får et barn, noen ting skulle man ønske man hadde lært før man fikk et skjønt, uskyldig, lite barn, men er ikke alltid man får det slik man vil. Man tar et valg, og jeg tok mitt og jeg står fortsatt ved den den dag idag. Det gikk dessverre ikke bra mellom barnefaren og meg, så jeg valgte å ta med sønnen vår og flytte.

Begge svangerskapene mine var planlagt. Det første svangerskapet for 6 år siden, var alt nytt og spennende. Jeg hadde ikke så mange forpliktelser på den tiden. Det var min daværende samboer og megselv forpliktelsen lå hos. Så min første trimester så var jeg kvalm og trøtt, men jeg sov mesteparten av tiden. Jeg husket heller ikke når min første dag i siste syklus var, og siden jeg bodde på to forskjellige steder, ble det mye styr med leger og jordmødre. Jeg ble sendt på ultralyd og fikk vite at jeg hadde termin 6 august,2008. 
Denne gangen var jeg mer rutinert, jeg husker min første dag i siste syklus og har visst hele tiden at jeg har termin 13 mars,2015. Ultralyden bekreftet dette for oss også. Jeg bor et sted og har dermed en jordmor som følger meg hele veien. Derimot forpliktelsene mine er større i denne omgang, jeg studerer, jobber, har en sønn på 6 år og samboeren min. Mitt første trimester bestod av mye kvalme og trøtthet. Heldigvis hadde jeg flaks at dette ga seg rett før skolestarten til både sønnen min og meg.

Jeg hadde bekkenløsning ved første svangerskapet, er født med noe som heter hypermobile ledd, som betyr at alle leddene mine er mykere enn vanlig, dette medfører at jeg er mer utsatt for å få bekkenløsning. Jeg klarte ikke å gå mellom 3 måneder og 7 måneder på vei. Dette skremte meg litt, når man i en alder av 19/20 ikke klarer å gå, så tenkte jeg på meg som gammel dame vil da slite veldig. Utenom dette hadde jeg et problemfritt svangerskap, heldigvis.
Denne gangen har jeg også fått bekkenløsning, men jeg begynte å trene. Bygde muskler også kjernemuskulaturen, dette har gjort slik at jeg klarer å gå denne gangen. Jeg har en del ubehag for det, men er mest hvis jeg sitter for mye eller beveger meg for mye. Kulden påvirker også ubehaget og glattisen ikke minst, det slapp jeg første svangerskapet for da var det sommer. Igjen har jeg ellers et problemfritt svangerskap.

En annen ting jeg husker veldig godt, er det man som gravid blir frarådet å spise av forskjellige årsaker. Ved mitt første svangerskap så fikk man beskjed om at man ikke kunne spise: skalldyr, jordbær, appelsin, rakfisk, for fet fisk, sterk krydder. Idag får man beskjed om at gravide ikke kan spise: upasteurisert melkeprodukter, upasteuristerte kjøttpålegg, fisk over 3 kilo, osv. Denne listen endrer seg fra år til år. Hvordan vet man hva som egentlig er sant og ikke? Man vil jo ikke skade barnet sitt på noen vis så man følger jo selvfølgelig, men det får meg til å undre.
Man blir også fortalt om forskjellige lyster en gravid kan få. Husker historier som at en gravid dame spiste avispapir fordi det var noe i blekket som hun manglet i kroppen sin. Ved min første så ble jeg hektet på Nestea White Peach og jeg spiste et helt brød hver dag. Jeg har aldri vært noe glad i brødmat, til og med den dag idag så spiser jeg nesten ikke brødmat. Denne gangen så har jeg ingenting jeg fyser på egentlig. Lurer på om det er psykisk, at man blir påvirket av historiene man hører fra andre og leser på nettet som gjør at man virkelig tror på at man får sånne rare lyster? Eller er det virkelig slik at kroppen sier ifra hva den mangler og dermed så får man lyst på forskjellige ting, noe mer enn annet? 

En annen ting jeg husker godt, er det å bli fortalt at ved ditt første svangerskap så blir du fortalt at du må forvente at du går langt over terminen og gjerne forberede deg på 16 til 20 timer fødsel. Dette stemte ikke med meg. Sønnen min kom ti dager før terminen og hele prossessen tok 9 timer. Både slimproppen og vannet mitt måtte taes, ingen av de gikk av seg selv. Jeg syns det er så feil å si at sånn er det for man vet aldri. Hvert svangerskap varierer jo i tillegg til at vi kvinner er forskjellige. Denne gangen sier de at med din neste så vil det gå fort og det vil være mye lettere. Det tror jeg ikke på før jeg opplever det, for man vet aldri. Det går jo ikke an å forberede seg 100% på hvordan svangerskapet og fødselen vil bli. Jeg kan ikke si at denne gangen vil det ta 5 timer, og alt vil gå helt fantastisk bra, det vil hvertfall ikke vare lengre enn 9 timer og han vil komme hvertfall ti dager før termin. 
Det er jo ikke bare slikt man blir fortalt. Alle har en mening om alt og ingenting. For eksempel at de kan vite hvilket kjønn man skal få ved å høre hvor kvalm og dårlig man er første trimester og hva slags mage man har når kulen begynner å syntes. Er man veldig dårlig i første trimester så blir det jente og har man en mage som er høyt oppe er det en jente. Er magen lengre ned og spiss blir det en gutt. Det var mange som mente at denne gangen skulle jeg få jente fordi jeg var veldig dårlig i første trimester. Dette stemte ikke, jeg venter nemlig enda en nydelig gutt :) Må innrømme at det digget meg at alle som sa det skulle bli en jente tok feil :P men det viser at man må ta ting med en klype salt :)

Jeg er nå i uke 32 (31+0) og prøver å tenke tilbake til da jeg var det for seks år siden. Tror nok jeg var like lei som det jeg er nå, utålmodig rett og slett. Syns igrunn at svangerskapet kan vare i 6 måneder, ikke i 9 måneder. Det er litt lenge, men som sagt tidligere, man får det ikke alltid slik man vil. Forskjellene mellom da og nå er årstidene, da var jeg høygravid under en av de varmeste sommerene, og fikk beskjed om at jeg ikke kunne bade i klorvann eller sjøen grunnet infeksjonsfare. Dermed tenkte jeg at jeg ALDRI skulle være høygravid om sommeren igjen. Denne gangen er jeg høygravid om vinteren, med kulden og isen er ikke dette behagelig heller. Jeg får ikke bestemt meg om jeg egentlig syns det er best å være gravid om sommeren eller om vinteren. 
Nå gleder jeg meg bare til mini kommer til verden og jeg kan bli bedre kjent med han :) <3



linatherese

linatherese

26, Asker

En snart tobarns mamma som er opptatt av det å leve livet slik man selv ønsker det. Er glad i å være kreativ og å trene. Er utdannet hudpleier og nå tar jeg ferdig lærerutdannelsen 5-10 trinn

Kategorier

Arkiv

hits