Den tiden av ret

Styggen p ryggen

I det siste har jeg vrt plaget av at jeg hele tiden er s trtt, uten egentlig forst det.

Fler ikke jeg har gjort s mye som tilsier at jeg burde vre trtt. Det blir verre jo flere ting som henger over meg. Noen ganger tuller jeg med mannen min om at jeg har narkolepsi. For nr det er masse som m gjres i lpet av en dag, s kortslutter jeg. Fles hvert fall slik inni mellom.

Merker jeg forsvinner lengre og lengre inn i min likegyldige boble. Liker tro at dette ikke skjer hver gang hsten nrmer seg, men jeg klarer ikke huske s langt tilbake om hvordan dagene mine var da. Jeg vet bare at jo mer jeg stresser jo verre blir det egentlig. I r s skal jeg jobbe ved siden av studiene, og spare bde i BSU og til neste skoler. Neste skoler s har jeg ikke lenger sttte fra statens lnekasse, siden jeg har studert for mye. I tillegg s m vi snart flytte ut av leiligheten vi bor i. Syns ikke det ser s lyst ut i fremtiden, er ikke s flink til spare som jeg nsker. Jeg har heller ikke kontroll over hva mannen min bruker pengene p. Vi har lagt opp budsjett, men ingen klarer helt flge den virker det som. 

Verre ble det da det var snakk om trippel barne bursdag for min eldste og to andre av hans kompiser. Vi skulle helst mte opp p Altitude 17:15, men mannen min var egentlig ferdig kl 17 p jobb. S begynte tenke at vi mtte ta bussen ned, i tillegg skulle en av gutta i klassen, sitte p med oss. Mtte bake muffins, og hente minstemann i barnehagen, ordne med kort og penger til de to andre gutta.

Jeg klarte glemme minsten, jeg slet med komme i gang. Det virket som om hjernen min kortsluttet, klarte ikke gjre noe annet enn bake muffinsene. Brukte tid p f resten p plass, sjekket mobilen min og s at mannen min var p vei til barnehagen. Flte meg som verdens verste mamma, for jeg hadde faktisk glemt minstemann opp i alt. Da skjnte jeg at jeg var p vei ned i kjelleren igjen. De samme symptomene var tilbake. 
Trtthet, likegyldighet, glemskhet, tanken om bare ville sove, og at alt er et ork.
Orker ingenting lengre, blir sliten av absolutt alt og ingenting. Det er utrolig slitsomt ha det slik, men likevel s er det ingen andre enn meg selv som ser eller skjnner det.

Fredag kveld, la jeg meg tidlig, og kjente en utrolig vond og stikkende smerte i brystet. Deretter ble jeg kvalm og tung pustet. Kjente jeg ble redd. Sendte melding til svigerinnen min, siden hun er sykepleier. Fikk ikke svar med det frste, sendte melding til samboeren min som satt ute i stuen. Fikk ikke svar. Googlet det (M MAN ALDRI FINNE P!!) 

Diagnose: HJERTEINFARKT! Livredd, l jeg i sengen min. Fikk endelig svar fra samboeren, som kom inn og sa det ikke var noe farlig. Jeg er frisk som en fisk og strk meg over armen. Det hjalp lite, jeg var enda livredd. Deretter svarte svigerinnen min. Du m ikke finne p google, da har du alt fra kreft til hjerteinfarkt.. osv. Det var ikke uvanlig med slike episoder, det er trygt sove. Man vet nr det virkelig gjelder, da er man ikke i tvil og hun betrygget meg med at hun er i nrheten. 

Med det, klarte jeg sove. Tenkte det sikkert var en liten angst anfall, siden jeg var tross alt p vei ned i kjelleren. Da er det lett for styggen p ryggen til dukke opp. 

S n til en ny natt, venter p en karamell pudding skal kjles ned. Enda en lekse: gjr det p dagtid, IKKE kvelden. 

God natt <3

0

Skriv en ny kommentar