Styggen p ryggen

Trodde du jeg var borte fordi du mente du hadde det godt?! TRO OM IGJEN!

Som skrevet fr s har jeg slitt med angst fr og jeg var alenemor. Tiden har endret seg siden da, det er 6 r siden jeg hadde det s vondt.
Idag er jeg en to barns mamma, med en fantastisk samboer som sttter meg og gjr alt han kan for sikre seg at jeg har det bra.

En ting jeg lrte meg for ti r siden, er at hvis ikke du elsker deg selv, eller er lykkelig selv, s hjelper det ikke dele livet ditt med en annen. Ingen andre kan gi deg den lykken eller kjrligheten hvis ikke du har den fra fr av. Idag fler jeg at jeg har det mer enn fr, selv om den lille stemmen er der enda. 

Udugelig! Patetisk! Stygg! Taper! 

Usikkerheten rr over meg i noen tilfeller, mens andre ganger s strler jeg, og gir f*** i stemmen. Idag har jeg det veldig bra med meg selv, fant ut at trening hjelper meg holde angsten i sjakk. S lenge siden jeg har hatt noen anfall, s trodde den egentlig var borte. 

Psken '18, dro guttene opp p hytten uten meg. P grunn av skole og praksis s valgte jeg bli hjemme, istedet for opparbeide meg fri dager /studiedager slik at jeg kunne ta ferie hele psken. Oppdaget at dette ville vre frste gang p ti r, at jeg er helt alene hjemme. Tenkte frst det kom til bli s deilig med egen tid, uten mtte forholde seg til de hverdagslige rutinene, slippe tenke p noe annet enn det som gjelder meg selv. Lite visste jeg at egentlig skulle dette bli tre vanskelige dager. 

Jeg hadde handlet inn god mat og litt brus til meg selv og tenkte jeg skulle kose meg, i mellomtiden hadde den dukket opp. Hadde ikke merket det en gang, fr litt utp kvelden. Fr jeg visste ordet av det, var jeg ti r yngre og angsten hadde tatt overhnd. Jeg klarte ikke bevege meg, satt i sofaen sammenkrpet med TV'n p. Livredd for skru den av i tilfelle jeg hrte andre lyder. Aldri likt stillhet, m ha musikk eller annet sty i bakgrunnen, nr jeg er alene. Den skrekken av vre alene, skjnner ikke hvor den kommer fra, men den har vrt der s lenge jeg kan huske. Turte ikke legge meg fr langt ute p dagen, nr solen virkelig hadde sttt opp og skinte. Jeg husket jeg hadde FaceTimet med bonus svigermor, og jeg grt. Jeg grter nesten aldri, men da grt jeg. Verste jeg vet er nr folk ser meg grte, men det gikk bra denne gangen. Hun var trygg, min trygghet der og da, en som faktisk forstr hva det er jeg gjennomgr. 

Den forsvant da jeg var kommet opp til hytten og var sammen med guttene mine igjen.

Lite visste jeg at dette ikke kom til vre siste gang. N dukket den opp i andre settinger. Settinger jeg aldri hadde reagert slik p fr, tur inn til Oslo for mte venner, klarte jeg ikke fordi mannen min ikke var hjemme. En overnatting hos noen venner, gikk heller ikke, fordi mannen min ikke var hjemme. Til syvende sist fant jeg ut, mannen min, er den som holder angsten i sjakk. Han er min trygghet, min klippe, med han er jeg uovervinnelig!

UOVERVINNELIG! 

Jeg har n akseptert og forsttt, at angsten forsvinner ikke, du bare lrer deg leve med den. Den er der alltid, men det er du selv som avgjr hvor stor grad den skal styre deg og ditt liv. 

 

0

Skriv en ny kommentar