Adoptert i Norge (- for meg)

Vrt veldig stille fra min side veldig lenge, beklager, har ikke flt jeg har hatt tid eller hatt noe skrive om.

 

N har jeg det. Det begynte med det oppstyret rundt passene egentlig. Syns det er hrreisende at det gr an plutselig bestemme at de papirene som engang var gyldig, ikke gjelder lenger. Og attptil s kan folkeregisteret bare slette informasjon p den mten. Trodde det kun gjaldt dersom en person har vrt dd s s lenge jeg? I tillegg s sier myndighetene at det gr helt fint an skrive ukjent p fdested, mens politiet sier det blir forfalskning siden p det forrige passet s str det hvor man er fdt. Dette gir ingen mening. Politiet mener ogs at dette er mer en flelsesmessig sak enn en juridisk sak. 

Jeg skal spille med p det at det er en flelsesmessig sak. Juridisk sett har jeg ingen kompetanse til understreke, motsi eller gi dere noe tenke p.

Derimot som en som selv er adoptert, kan skjnne det flelsesmessige rundt dette. I frykt for at dette kan ramme meg ogs, selvom det i utgangspunktet ikke skal det, likevel har det forekommet for andre norsk-colombianere, ringte jeg min mor og spurte om mine papirer var i orden. Dette skal vi ordne i sommer.

Det er ikke dette som er poenget med dette innlegget. Jeg kom til min norske familie da jeg var 2 mneder. Lenge strevde jeg med finne min identitet, men jeg fant den. Det er ingen som kan fortelle meg hvem jeg er, for jeg vet hvem jeg er og str sterk i min rolle som meg, derimot s er det ting som stikker. Som adoptert fra utlandet, s blir man sett p som utlending her, men jeg er oppdratt norsk og dermed vil de i mitt "hjemland" ogs se p meg som en utlending. Den delen av dette puslespillet i den identiteten jeg sitter med, den er litt ls. Folk kan si til meg at jeg skal dra tilbake dit jeg kom fra, fler meg s norsk som overhode mulig. Utseende mitt sier det motsatte derimot. 

Opprinnelig s skulle jeg ikke skrive noe om dette selvom jeg reagerer p det, men det var nettopp derfor jeg ikke ville. Idag s dro jeg til blodbanken fordi jeg ville bidra og hjelpe. Jeg ville gi blod. Da jeg kom dit og fylte ut et skjema s var det ikke alt jeg fylte ut. Det var et sprsml om enten jeg eller min mor er fr i Amerika syd for USA. Denne hadde jeg haket av p, men ikke fdestedet mitt. Da vedkommende spurte meg hvor jeg ble fdt og jeg svarte Colombia, s stoppet det der. Jeg ble utelukket som blodgiver p grunn av en parasitt som er vanlig i Latin Amerika. Det er ikke det at jeg ikke forstr hvorfor de utelukker meg, men den kjente jeg stakk i min identitet. Jeg er ikke god nok til kunne redde liv, fordi jeg kanskje har en parasitt i blodet. Det er flott lre nytt om meg selv, men den er negativ. Da jeg spurte vedkommende om jeg burde underske om jeg har denne parasitten i blodet mitt, fikk jeg beskjed om at det ikke var s farlig, men da jeg fikk informasjon om denne T.cruzi virus eller chagas viruset, var det jo s stor risiko for ddsfall, siden s mange i Latin Amerika har endt med ddsfall. 
I tillegg s fikk jeg beskjed om at det er noen som er villig til teste meg og dersom min prve er negativ s bruker de blodet mitt, men det er f. Dersom det er noen da. Igjen det er ikke det at jeg ikke forstr hvorfor de utelukker meg, men nok en gang er det min opprinnelse som str i veien. Blir til noe negativt. Det stakk... 

 Den lse brikken er falt helt ut av sin plass, og jeg kjenner p en forvirret flelse. En usikkerhet og en utrygghet. Den liker jeg ikke, den tryggheten jeg har bygd opp og flt jeg har funnet min tilhrighet, men en s liten ting som kanskje egentlig ikke er s liten... 
Det var nok til skape en uro i kroppen min.....

 

0

Skriv en ny kommentar