Fødsels brevet

Det nærmer seg med stormskritt nå, merker jeg både vil bli ferdig med det, samtidig som jeg engster meg en del egentlig. Tiltross for at min forrige svangerskap gikk veldig bra, såvidt jeg kan huske. Er det fordi man vet så mye mer at man tenker for mye på alt og ingenting rundt dette med fødselen? Hvorfor må vi mennesker alltid tenke på de verst mulige scenarioene? Syns også det er frustrerende at man ikke har lik fødsel eller svangerskap hver gang, at ingenting er forutsigbart. Det er så mye man kan bli nervøs for, redd for, bekymret for, alt og ingenting. Nøyaktig hva er det man er redd for? Blir man egentlig mer og mer pysete med årene? Eller kommer det an på hva det går ut på?

Jeg fikk beskjed om at man burde skrive et brev til jordmoren man eventuelt får på sykehuset om hva man ønsker for fødselen. Jeg har skrevet et forsøk på dette, men jeg er ikke helt sikker på om dette egentlig er riktig skrevet. Hva skal den inneholde, og er det egentlig noe vits? Hvordan vet man at jordmor faktisk har tid til å lese dette brevet når jeg ankommer? Med min første fødte ankom jeg sykehuset jeg skulle føde på 30 min før jeg var i full gang på å presse han ut. Hadde hun egentlig rukket å lese brevet mitt før den fødselen? Det hjelper kanskje mer for tiden etterpå, barselstiden når du skal bli kjent med babyen og hva man bekymrer seg for på det tidspunktet.
Syns det plutselig er så mye mer man skal tenke på, man skal jo tenke på aboslutt alt, når jeg tenker tilbake så syns jeg nesten det var lettere å ikke vite hva jeg gikk til i forhold til fødsel og barsel. Nå som jeg vet, så syns jeg alt er så skummelt, og slik ting har utviklet seg føler jeg at jeg går på tærne hele tiden. Jeg er bekymret og redd for alt, men samtidig så vil jeg ikke være en hysterisk, overbekymret kvinnemenneske.  



Skrev hva som fungerte for meg sist, og ønsker å prøve dette denne omgangen også, men man vet jo aldri hvordan fødselen blir, om det vil holde med for eksempel lystgass eller om jeg vil trenge noe mer eller om dette går så bra og fort at jeg ikke trenger noenting. Man kan jo også oppleve akutt keisersnitt, det er så mye som kan skje. Blir sliten av alle tankene egentlig. Klarer ikke å la være heller, uansett hvor mange ganger jeg sier til meg selv: "Pust med magen, ro deg ned, slutt å bekymre deg, alt vil gå veldig bra!" 
Man blir jo "syk" av å tenke for mye, begynner å se for seg ting som ikke stemmer. Slik som idag så var jeg sikker på at magen min hadde "falt" lengre ned, men da jeg spurte min samboer om det, sa han at magen er der den har vært i det siste den. Blir oppgitt over meg selv, og at det går an å bekymre seg så mye. Vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, jeg håper jeg får noe svar når jeg er hos jordmor imorgen. Syns det er frustrerende, lurer på om det er fordi jeg er lei eller hva det nå er som gjør at jeg tenker slik. 
I natt var jeg sikker på at jeg måtte på sykehuset, men var jo bare hysteri og stress, er så usikker på alt jeg føler for tiden. Sitter og føler kramper i magen, også sitter jeg og tenker er det kynnere? Husker ikke hvordan de kjentes ut for 6 år siden. Alt er så usikkert. Jeg føler meg så dum, som om jeg burde vite bedre siden jeg har jo trossalt vært gjennom dette før, så hvorfor skal alt være så skummelt nå? Merker at jeg vil bare at det hele skal være over, slippe å bekymre meg mer....

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

linatherese

linatherese

26, Asker

En snart tobarns mamma som er opptatt av det å leve livet slik man selv ønsker det. Er glad i å være kreativ og å trene. Er utdannet hudpleier og nå tar jeg ferdig lærerutdannelsen 5-10 trinn

Kategorier

Arkiv

hits