Alt og ingenting...

Nå går det storsett i ett, alt av utstyr er på plass og babyen kan så å si bare komme sånnsett. Skolemessig håper jeg han venter litt til da :P


 Nå er det full gang med skole, oppgaver, egen studier og oppfølging av Lucas og hans skolegang. Føler det er veldig mye å holde styr på, merker også at jeg nærmer meg terminen, både kroppen min og lille mann virker klare for å komme. Det er heldigvis mye bevegelse i magen, men bekkenløsningen min blir bare verre og verre. Før var det kun på høyre siden jeg merket noe til det, i tillegg til symfysen, men nå er venstre siden også begynt. Får stråle smerter hvis jeg reiser meg eller beveger meg, det er mer og mer plagsomt og vondt. Tidligere var det mer ubehag med mindre jeg skled ut i spagaten nærmest på isete flater ute. 
Om nettene merker jeg det også veldig, er mer og mer vondt å snu seg, og jeg "knekker" i korsryggen hver gang jeg beveger meg. I tillegg er jeg oftere oppe på toalettet om natten, noe som irriterer meg, jeg er jo skikkelig C-menneske. Hver gang jeg er på toalettet så føler jeg at jeg drenerer meg for vann og drikker gjerne en flaske på 500ml med vann hver gang, ikke rart jeg må på do igjen senere. Begynner å bli lei de langvarige, leie smertene, skulle ønske jeg slapp. Jeg er evig takknemlig for at jeg kun har det å stri med, men syns det er plagsomt nok. Føler ikke at jeg er tilstede for hverken Lucas eller samboeren min Thomas. Blir for fort sliten og må sette meg ofte ned. 

Nå har det jo også blitt ordentlig vinter her, med masse ny snø :)  og jeg syns det er så morro å kunne bli litt barn igjen og hive meg utti snøen sammen med Lucas, men slik er det ikke nå. Kulden medfører ubehag i tillegg til at jeg er ganske sliten. Håper virkelig snøen er her i mars og, og at jeg ikke har gått lutalei all snøen. Lucas elsker å være ute og leke i snøen, ake og drive med dank. Han lyser opp når han er ute, så gjør meg veldig vondt når jeg ikke klarer å være ute så lenge med han. Begynner å synge på siste vers nå igrunn, og jeg vet at Lucas merker det. Han sier at han er bekymret for meg, og at han gruer seg til jeg skal sove på sykehuset og være borte flere netter fra han, i tillegg til at Thomas sikkert også skal være på sykehuset med meg. Hjelper ikke akkurat på min engstelighet overfor tiden fremover, føler at jeg har skyld i at min sønn ikke har det bra. Skolen merker at han strever med noe... blir litt bekymret. Han er jo en liten gutt på 6 år, som tenker mye og vet hvordan han skal sette ord på ting. Har jo vært opptatt av det hele oppdragelsen min overfor han, at man skal kunne si hvordan man har det og føler seg uten at det er noe skam. Dette er tydeligvis ganske skummelt for andre, men skjønner det jo litt, han sier jo ting som man blir litt paff av. Han er så omsorgsfull og tenker på alle andre, han glemmer seg selv opp i alt dette. Sier til han at det eneste jeg vil han skal tenke på er at han skal ha det gøy, og at når han er på skolen så må han gjøre det som forventes av han der. Følge skole reglene og hver dagen der, så skal Thomas og jeg ta oss av resten. Hvorvidt han egentlig tar dette til seg vet jeg ikke, men jeg er jo slik selv. Jeg tenker for mye, bryr meg for mye, og er litt vel følsom. Flere har jo bedt meg slutte å tenke så mye på alt, men jeg klarer ikke å la være. Tviler på at Lucas klarer å skru av tankene sine, skjønner at det er vanskelig og at alt er en prosess. 
Hvordan kan man ta fra han bekymringene? Hjelper det egentlig å si det til han? Føler ikke at han egentlig tror 100% på det jeg sier. Skulle ønske jeg var ferdig med dette også at han faktisk ser og forstår at alt vi har fortalt han stemmer. Vi gjør alt for han, ingenting blir annerledes annet enn at lille bror er til stede og kanskje er på armen til en av oss. Det blir mye å tenke på, hva kunne man gjort annerledes? Valgte jeg dumt? Skulle jeg ha ventet med å si det til han? Hvorfor tror han ikke på oss? Hvorfor går det utover skolen? Vil bare at alt skal gå tilbake til normalt, med rutinene, gleden og en flott gutt som bare er seg selv og mestrer hverdagen igjen. 

Begynner å undre om det er noe feil med en selv? Hvorfor får ikke jeg til dette? Hva gjør jeg feil? Det er jo så lett for andre å mene ting om alt som ikke egentlig angår dem, eller som de mener at de kan bedre... jaja så si meg hva svaret er da, så skal jeg pinameg gjøre det jeg! Problemet er bare det at de glemmer at ALLE barn er forskjellige og reagerer forskjellig. Det finnes ingen fasit svar, og ikke kom her å påstå at en mor ikke kjenner sine egne barn? Isåfall hva slags mor har man vært da? Nei, tror nok det er fordi jeg er sliten og at det er så mye som skjer på engang at disse tankene dukker opp. Jeg vet jo at jeg er god på det jeg driver med, ingen er vel perfekte, og dessuten så har jeg en helt fantastisk familie jeg deler min hverdag med. Må vel bare ikke gi opp helt, og prøve å glemme at man er sliten. Viktig å høre på kroppen sin også da. 

Så skal man studere opp i alt dette også, hehe, jada, lett har man ikke gjort det for seg. Jeg trives med det, men må innrømme at jeg har brukt mer tid på babyshopping enn jeg har gjort skole. Nå burde jeg prioritere skolen veldig, skal jeg klare å gjennomføre dette året med fødsel og alt. Heldigvis er skolen så hyggelig og tilrettelegger mye, så jeg burde skjerpe meg veldig egentlig skal jeg klare å komme meg gjennom dette. Det er kun meg det står på nå! Mitt ansvar... Mye å sette seg inn i og begrenset med tid, eller er vel mer det at jeg ikke vet 100% hvor mye tid jeg har igjen før jeg nedkommer, og det å ikke vite hvordan fødselen vil gå og hvordan tiden etterpå vil bli. Vanskelig å planlegge eller forutse så mye, og utifra mange livserfaringer opp gjennom årene der jeg har planlagt hvordan ting skal gå, så gjør det aldri det. Mitt livsmotto er jo "du kommer dit du skal selvom det ikke alltid går etter planen din" og det hjelper mye å tenke slik. Hvertfall for min del da, er vel ikke alle det fungerer slik for, men man gjør det beste ut av alt fordi man rett og slett må. 
Imorgen er en ny dag med nye muligheter og hvem vet hva dagen kan bringe. Er vel bare å stå på og holde motet oppe og ikke minst satse på at man vil oppnå det man ønsker for dagen.

Ha en flott natt!


 


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

linatherese

linatherese

26, Asker

En snart tobarns mamma som er opptatt av det å leve livet slik man selv ønsker det. Er glad i å være kreativ og å trene. Er utdannet hudpleier og nå tar jeg ferdig lærerutdannelsen 5-10 trinn

Kategorier

Arkiv

hits