Forberede en 6-åring på det å bli store bror..


Det er ikke lett å være 6 år og plutselig måtte dele mamma med en annen. Barn er forskjellige, du vet aldri hvordan de vil ta den nyheten om at det skal få et søsken. Har flere venninner som har fått barn nummer to, der eldste mann har tatt nyheten godt imot, de har blitt opprømt og gledet seg veldig. Har hørt ved senere anledning når babyen var kommet så fikk de reaksjonen, der hvor deres eldste har blitt sjalu eller ikke skjønt hva vitsen med en baby er. Babyen er jo kjedelig, den sover jo bare. :) Spørsmålet er mer når skal man medele nyheten? Hva slags forventninger skal man ha til barnet? Noen barn reagerer før babyen er født mens andre reagerer etter babyen er født og noen gjør begge deler. Er veldig vanskelig å forutse hva det vil bli for en reaksjon.

Sønnen min, Lucas, er av den typen som trenger en god del forberedning, så jeg valgte å fortelle han nokså tidlig. Det kommer både på godt og vondt, det blir jo en del vente tid for sønnen min før babyen er ute, men samtidig så trenger han å forberedes en del når det skjer forandringer og dette er en ganske stor forandring. Siden Lucas hadde spurt en del om når han skulle bli store bror, tenkte jeg at han ville bli kjempe glad for nyheten. Vi ventet til det hadde gått såpass lang tid at jeg var utenfor faresonen. Han virket veldig fornøyd med tanken på at han skulle bli storebror. Vi snakket en del om babyen med han og oss i mellom, alt virket som om det gikk bra. 

Så kom den dagen der hvor jeg skulle på ultralyd og alle var spente på hva vi skulle få denne gangen. Vi spurte god gutten hva han håpet på og fikk et nokså diplomatisk svar, at begge deler var bra uansett. :) Vi kom hjem etter å ha hentet Lucas på skolen og ved middagen viste vi han bildet av hans lille bror. Vi satt og diskuterte navn og det virket som en veldig god stemmning.
Så går det litt over en uke og jeg skal på utviklingssamtale på skolen til sønnen min, der kommer det frem at de er bekymret for gutten. Han sier han ikke har det bra og han er veldig sår. Humørsvingninger som gjør han umulig å hanskes med. Det knuser hjertet mitt, vil jo ikke at god gutten min skal ha det vondt. Jeg pratet med han den samme kvelden og spurte om det var noe som plaget han eller noe han ville snakke med meg om. Fikk til svar at han ikke turte å si det fordi det ville gjøre meg lei meg, en gutt på 6 år skal ikke tenke slik, det var hjerteskjærende å høre. Forklarte han at det eneste som gjør meg lei meg er når jeg vet du ikke har det bra og jeg ikke klarer å fikse det for deg. Det viktigste for meg er at han er lykkelig og har det bra. Etter en del overbevisning fikk jeg det ut av han, det var det å bli store bror som er så skummelt. Han var redd for at vi skulle glemme han når lille bror kom, at vi byttet han ut med en ny. :( 
Det var så trist å høre, jeg fortalte han at det ville aldri skje, han vil alltid være min prins. Jeg vil alltid elske han og vil alltid være der for meg. Den eneste forskjellen er at jeg vil ha en liten en på armen som følger meg til tider rundt. Ingenting vil endre seg, jeg vil fortsatt levere han til SFO og hente han fra SFO, hjelpe han med leksene. Prøvde å beroligge han, men skjønte at dette krever mye mer enn bare å si det. Lucas sa også at han var redd for å miste sin nye stepappa, så måtte få han til å prate med samboeren min, Thomas, slik at vi kunne trygge Lucas på at han vil alltid være en del av denne familien og at Thomas vil alltid være glad i han. 

Etter han var lagt, så begynte jeg å undersøke hvordan jeg best mulig kunne få dette til å fungere, trygge gutten min bedre, snakket en del med min samboer. Heldigvis har vi vært enige hele tiden at jeg skal pumpe meg slik at min samboer også kan ta seg av matingen. Etter forrige gang har jeg hatt lyst til å innvolvere mannen lenge før 3-4 mnd. Ønsker også at Thomas skal kunne knytte seg via matingen slik som vi kvinner gjør, dette vil også gjøre det lettere i forhold til Lucas. Etter en del research fant vi ut hva vi skulle gjøre. For at ting skulle bli enda tryggere for Lucas så bestemte vi for å stramme inn rammene enda mer, og skrive fysisk ned timeplan med alles aktiviteter osv på. Dermed har vi faste tider og rutiner på alt og alle visste hva som ville skje. Skulle det forekomme noe uforutsigbart så er det bare å gjøre det beste ut av det.
Den samme helgen hadde vi planlagt masse, vi skulle ta med oss han på biblioteket og låne noen bøker om det å bli store bror. Se på filmer om hva det vil si å få en baby i familien, og svare på alle spørsmålene Lucas måtte ha. 

Denne filmen var den Lucas likte best. Vi dro og bowlet med han og fant på ting han ønsket. I løpet av den neste tiden så så vi endringer på Lucas, han begynte å bli mer og mer seg selv igjen. Det var godt å se, men vi visste at det ikke var over. Dette er noe vi enda jobber med, han er en som bryr seg og merker fort om det skulle være noe. De første månedene i sommer var jeg veldig dårlig og trøtt. Dette gjorde jo ikke saken bedre for Lucas, det er ikke bra for barna sine å se sin mor i en slik sårbar situasjon og nå som jeg har bekkenløsning og er sliten så merker han det også. Syns det er så vanskelig å skjule ting, jeg kan si at jeg har det veldig bra, men han vet at det ikke alltid stemmer. Sånnsett så følsom som Lucas er så er det ganske skummelt, husker barnehage tanter var redde for å ha dårlige dager rundt han for han er så mottakelig. For meg er det viktig at mine barn kan snakke om hvordan de føler seg og få uttrykkt seg ordentlig. Det å vise de at de blir sett og hørt, at man virkelig bryr seg og gjør alt for at de skal ha det best mulig. Åpen kommunikasjon er veldig viktig og man skal ikke være redd for å si hvordan man har det.

Etterhvert som tiden går og det nærmer seg så er jeg litt urolig for hvordan det vil gå når lille bror kommer. Er litt engstelig for å måtte sove flere dager på sykehuset og hvordan det vil påvirke Lucas. Skal bli godt når alt har falt på plass og vi er en ordentlig familie alle mann alle <3 Vet at Lucas kommer til å bli en helt fantastisk store bror! Bare håper han forstår hvor mye han betyr for meg egentlig, sier til han så ofte jeg kan at jeg elsker han, det har jeg gjort hele livet hans. Si det heller en gang for mye enn å si det for lite, for livet er skjørt... man vet aldri hva som kan skje. Vi jobber fremdeles med å trygge Lucas og vil nok jobbe en stund fremover med dette.
 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

linatherese

linatherese

26, Asker

En snart tobarns mamma som er opptatt av det å leve livet slik man selv ønsker det. Er glad i å være kreativ og å trene. Er utdannet hudpleier og nå tar jeg ferdig lærerutdannelsen 5-10 trinn

Kategorier

Arkiv

hits