Voksen n?

#30r

Da er jeg endelig blitt 30 r... vrt det en stund n. 

Der ble jeg enda mer voksen, eller ble jeg det? Fler presset mer. 

Mannen min f eks nistirrer p meg akkurat n, uten at jeg skjnner helt hva greia er. Han er n lei seg fordi han er jo ikke sammen med en 20-ring lengre ;-P Betyr det at jeg m n frykte at han bytter meg ut med en ny 20 ring? :D 
Neida - samme dagen som jeg fylte 30, var jeg verdens heldigste bursdagsbarn! Han fridde til meg og jeg sa ja! :D <3  Diamanten p ringfingeren <3 

LYKKE!! <3 

Og n begynner stresset... heldigvis skal vi ikke gifte oss til neste r, men man m likevel begynne tenke og planlegge!  

Lang, vond periode

N er det lenge siden jeg har klart skrive her. Det har vrt en tung og vond periode for meg dessverre. Blandet med tankene rundt hvor mye jeg egentlig nsker utlevere meg.

Jeg skriver for blir hrt, men samtidig syns jeg det er skummelt vite at noen kanskje vet litt for mye om meg. Fler jeg ikke utleverer meg s veldig, men frykten for at jeg gjr det, er det som gjr det vanskelig skrive, spesielt nr jeg har en drlig periode.

Idag er det dagen for fremme psykisk helse, vre raus med alle, fordi alle kjemper en kamp du ikke vet noenting om.

 

Den flelsen der alt butter, alt blir feil, alt er skummelt. Et sted som pleide vre trygg, var ikke trygg. Alt var stress, gruet meg til alt selv om det alltid gikk bra. Selvflgelig gr det bra, hvorfor skulle det ikke det? Den flelsen nr kroppen din sier "STOPP!" og man helst vil bryte sammen og grte, gjemme seg, den skammen over at man fler den angsten... for ingenting... 

"Men det er bare..." 

"Men du m bare..." 

Tror dere ikke at hvis det hadde vrt s enkelt s hadde man gjort?! Eller det at en konfronterer deg, fordi du delte en status om det tenke over dine venner som kanskje ikke har det s bra, sliter med komme seg ut. Holder seg innenfor de 4 veggene... og du svarer: " jeg VET godt hvordan det er, jeg VET godt at de fire veggene kan bli ens bestevenn, fordi de vil deg ikke noe vondt, og gjr deg heller ikke noe vondt..." konfrontasjonen gr over til "hva gjr at livet ditt ikke er noe bra i det hele tatt?!"

Ble s sint! Hvem er du til komme og fortelle meg om hvorvidt jeg har grunn til forst hvordan fire, trygge, vegger, kan bli min bestevenn? Hvem er du til fortelle meg at mitt liv skal vre s plettfritt? Valgte ikke svare. Bde fordi jeg var sint p formuleringen av sprsml, men og fordi jeg ikke kjenner vedkommende godt nok til at jeg nsker pne meg. Det er mange faktorer som spiller inn, fra ulike tidspunkter i mitt liv som pvirker hvordan jeg reagerer og hvordan jeg har det personlig. Mer enn det trengs ikke sies. 

Vi kjemper alle vre kamper og det er viktig huske p, spesielt nr man omgs mennesker, og hvertfall nr man jobber med mennesker!! 

*****************************************************************************************************************************************************************************************

Alt som skulle vrt gjort - helst igr

Den evige listen over ting som m vre gjort. Alt som skal vre p plass til en hver tid.

  1. Gjr ferdig skole oppgaven som er til mandag
  2. Gjr ferdig den andre skole oppgaven som er til tirsdag
  3. Finn ut av et tema du kunne jobbet med under prosjektarbeidet 
  4. Rydd og vask leiligheten
  5. Vask og rydd av klr
  6. Gjr klart skolesekken til eldstemann
  7. Skriv ut lekse planen og forbered han til uken som kommer
  8. Forbered deg selv for uken som kommer
  9. Les pensum og forbered deg for forelesningene fremover
  10. Spare penger i BSU + sparekonto til neste r
  11. Finne seg nytt sted bo
  12. Ha mter med skolen til eldstemann
  13. Foreldremter i bde skole og barnehage
  14. Trene igjen (way overdue)
  15. Mt venner
  16. Hockey kamper og hockey skole
  17. Betale regninger

Listen bare fortsetter og fortsetter... Blir aldri helt fornyd, s mye som kunne vrt gjort, skulle vrt gjort og burde gjres.

Voksenlivet suger ! 

Den tiden av ret

Styggen p ryggen

I det siste har jeg vrt plaget av at jeg hele tiden er s trtt, uten egentlig forst det.

Fler ikke jeg har gjort s mye som tilsier at jeg burde vre trtt. Det blir verre jo flere ting som henger over meg. Noen ganger tuller jeg med mannen min om at jeg har narkolepsi. For nr det er masse som m gjres i lpet av en dag, s kortslutter jeg. Fles hvert fall slik inni mellom.

Merker jeg forsvinner lengre og lengre inn i min likegyldige boble. Liker tro at dette ikke skjer hver gang hsten nrmer seg, men jeg klarer ikke huske s langt tilbake om hvordan dagene mine var da. Jeg vet bare at jo mer jeg stresser jo verre blir det egentlig. I r s skal jeg jobbe ved siden av studiene, og spare bde i BSU og til neste skoler. Neste skoler s har jeg ikke lenger sttte fra statens lnekasse, siden jeg har studert for mye. I tillegg s m vi snart flytte ut av leiligheten vi bor i. Syns ikke det ser s lyst ut i fremtiden, er ikke s flink til spare som jeg nsker. Jeg har heller ikke kontroll over hva mannen min bruker pengene p. Vi har lagt opp budsjett, men ingen klarer helt flge den virker det som. 

Verre ble det da det var snakk om trippel barne bursdag for min eldste og to andre av hans kompiser. Vi skulle helst mte opp p Altitude 17:15, men mannen min var egentlig ferdig kl 17 p jobb. S begynte tenke at vi mtte ta bussen ned, i tillegg skulle en av gutta i klassen, sitte p med oss. Mtte bake muffins, og hente minstemann i barnehagen, ordne med kort og penger til de to andre gutta.

Jeg klarte glemme minsten, jeg slet med komme i gang. Det virket som om hjernen min kortsluttet, klarte ikke gjre noe annet enn bake muffinsene. Brukte tid p f resten p plass, sjekket mobilen min og s at mannen min var p vei til barnehagen. Flte meg som verdens verste mamma, for jeg hadde faktisk glemt minstemann opp i alt. Da skjnte jeg at jeg var p vei ned i kjelleren igjen. De samme symptomene var tilbake. 
Trtthet, likegyldighet, glemskhet, tanken om bare ville sove, og at alt er et ork.
Orker ingenting lengre, blir sliten av absolutt alt og ingenting. Det er utrolig slitsomt ha det slik, men likevel s er det ingen andre enn meg selv som ser eller skjnner det.

Fredag kveld, la jeg meg tidlig, og kjente en utrolig vond og stikkende smerte i brystet. Deretter ble jeg kvalm og tung pustet. Kjente jeg ble redd. Sendte melding til svigerinnen min, siden hun er sykepleier. Fikk ikke svar med det frste, sendte melding til samboeren min som satt ute i stuen. Fikk ikke svar. Googlet det (M MAN ALDRI FINNE P!!) 

Diagnose: HJERTEINFARKT! Livredd, l jeg i sengen min. Fikk endelig svar fra samboeren, som kom inn og sa det ikke var noe farlig. Jeg er frisk som en fisk og strk meg over armen. Det hjalp lite, jeg var enda livredd. Deretter svarte svigerinnen min. Du m ikke finne p google, da har du alt fra kreft til hjerteinfarkt.. osv. Det var ikke uvanlig med slike episoder, det er trygt sove. Man vet nr det virkelig gjelder, da er man ikke i tvil og hun betrygget meg med at hun er i nrheten. 

Med det, klarte jeg sove. Tenkte det sikkert var en liten angst anfall, siden jeg var tross alt p vei ned i kjelleren. Da er det lett for styggen p ryggen til dukke opp. 

S n til en ny natt, venter p en karamell pudding skal kjles ned. Enda en lekse: gjr det p dagtid, IKKE kvelden. 

God natt <3

vre sammen med en terrengsyklist

Strste fan # 1

Min samboer er aktiv terrengsyklist og trives godt med det :-) 
Dette er ikke noe han begynte med da vi ble sammen, han var aktiv lenge fr vi ble sammen. 

Det er spennende flge med p rittene, fr var jeg med p alle sammen. Sto ute i lypene og forflyttet meg, slik at jeg fikk se han flere ganger fr han kom i ml, der det var mulig. Utfordringen min er at jeg, som skrevet tidligere, ikke har frerkortet. Det betyr at jeg stort sett er avhengig av ha med meg en som kan kjre rundt, slik at vi rekker se mannen min flere steder fr ml. Den som kjrte med oss varierte fra svigerfar til svigermor. Alltid veldig koselig.

Svigerfar var landeveis syklist, og syklet Trondheim-Oslo mange r. Fr ofte sykkel historier p bilturen rundt i sykkelritt lypene, og jeg syns det er moro hre om alle minnene og hvordan en syklist tenker. I tillegg fr jeg gjerne historier om de ulike stedene vi besker eller kjrer forbi. Etterhvert som rene gr, s mimrer vi tilbake til rene fr, da mannen syklet og om hvordan det gikk da versus hvordan det gr i r. Fulgte med p tidene via en app eller nettsidene til rittene, var alltid like spennende.

Jeg elsket vre med rundt, heie og bidra til at han presterte det han kunne. Syns det var s gy, at selv da jeg var gravid, og var stort sett kvalm, ble jeg med. L riktignok i bilen og sov, mens han syklet. Hadde satt p alarm med tiden han ga meg. Slik at jeg kunne f se han komme i ml. Heldigvis p dette rittet var det start og ml p samme sted.

Det krever mye vre terrengsyklist, mannen min trener to ganger i uken med en sykkelklubb. I tillegg er det en del sykkel trening i helgen og noen dager i uken. Det er spesielt fr ritt at syklingen blir oftere, og det er jo for klargjre seg for selve rittet. Det er utrolig morsomt se hvordan ulike trenings teknikker fungerer. Det sttte, og utforske sammen, bde med kosthold og trening. I lpet av de fem rene vi har vrt sammen, har det ogs vrt en del sykdom og en operasjon. Et r fikk jeg ogs oppleve en mann, som ikke orket sykkeltreningen en gang, og hvordan mannen min endret seg p grunn av jobben. Mtte be han finne seg en ny jobb, for nr han ikke fr sykle, kjente jeg han ikke igjen. Det var klart og tydelig hvor stor betydning sykling er for han, bde fysisk og psykisk. Det var vondt se. 

Selv syns jeg sykling er moro, men jeg har blitt mer og mer redd, for hvert r som har gtt. Da jeg ble sammen med mannen min, syklet jeg for frste gang p 14 r. Syns det var veldig skummelt. Begynte bruke Strava, og fulgte mannen min, i tillegg konkurrerte jeg med andre brukere som syklet samme lyper og mot meg selv og mannen min inni mellom. Det var ikke alltid like moro, siden han er mye bedre enn meg i alt som har med sykkel gjre. Klarte en gang sl han med et sekund, men skal jeg vre rlig var det mest fordi han ville sykle bak meg. 

Alt skulle endre seg da vi fikk minstemann. Jeg ble enda reddere p sykkel, det bli med p ritt, ble mer slitsomt. Krevde masse planlegging, mer pakking. Jo eldre gutten ble, jo verre ble det. Plutselig forsvant moroen med heie, forberede, alt ble et stort tiltak. Ville vre med, jeg ville heie, jeg ville sttte. Fortsette vre den stttende damen, som viser stor interesse for syklingen. Ifjor stoppet jeg helt vre den damen, jeg var altfor sliten, syns det var kjedelig vente med en guttunge som ikke var like interessert. Syns det ble mange timer alene med en liten tass lpende rundt, og enda verre var det da eldstemann ble med. Han likte ikke vre med, syns alt var kjedelig. Alt ble rett og slett et mas. For gjre ting vondt verre, blir minstemann bil syk, og nr man sykler i terrenget, betyr det at rittene gjerne foregr opp i fjellet. Da begynte dagen med oppkast, en mann som var i sykkel boblen sin og mtte komme seg avgrde og en trtt mamma som mtte trke og vaske opp oppkastet og skifte p guttungen. Dette ble heldigvis bedre da minsten fikk et forover vendt bilsete. 

I r har jeg vrt med p et ritt. Det gikk bra, vi beregnet god tid i forveien, siden vi vet at minsten blir bil syk, i tillegg hadde vi funnet en lekeplass som guttene kunne leke p mens sykkel rittet pgikk. Vi hadde med syklene til alle i familien ogs. Det ble litt annerledes, og det var samme uken vi var p hytten. Guttene fant noen andre barn leke med, og de storkoste seg.

Hvert r er det Birken som er hoved mlet med sesongen, i r er andre ret der jeg ikke er med opp, det syns jeg er veldig trist. nsker se mannen min sykle og komme i ml, men dra avgrde klokken halv syv/ syv for rekke se han komme i ml, for s vente p alle han nsker se fra eliten med en unge som er sliten og lei. 
Savner virkelig den tiden hvor jeg ikke trengte passe p noe mer enn meg selv under ritt. Den tiden jeg s gleden i sttte og heie, enn all stresset med barna. 

Slik pleide jeg lage for hvert ritt, han syklet, med bilder fra start og ml. Lit ulikt, hva slags bilder jeg tok. Savner det og. 

En dag skal jeg tilbake til vre den stttende og heiende damen igjen! Skulle nske jeg delte den gleden av sykle i terrenget. Hrer om noen av sykkel kompisene hans, der samboeren ogs er aktiv terrengsyklist. Tenk den gleden de har. Har en stor frykt overvinne der. 

Gjr noe du aldri trodde du skulle gjre.

Her om dagen skulle samboeren min og jeg p opera forestilling. Hadde aldri trodd i mitt liv at jeg kom til dra p noe slikt, men hvorfor ikke.

Som liten, hadde jeg en venninne, der foreldrene sang opera. Det var det nrmeste jeg kom opera, utenom i film. Det kontrollere stemmen sin p den mten operasangere gjr er helt utrolig!

 

Litt stilig, kunne si at man har vrt inni en konsertsal, ikke bare p operahus taket. Mannen min bestemte hva vi skulle se p, og det ble "Don Giovanni", fordi det var orkester, skuespill og operasang. Vi kom fram til at dette kanskje ikke helt var noe for oss. Er glad for at jeg har ftt oppleve dette. 
Det vi er enig i at det er s utrolig hvordan operasanger har stemmebeherskelse, stemmebruken, og hvor hyt det faktisk er. De trengte ikke mikrofoner og stemmene deres var kraftfulle. Det har mye si hvordan rommet er bygd, akustikken i rommet. 

Burde vel starte en "bucket list" og krysse av dette.

Har dere gjort noe dere aldri trodde dere kom til gjre?

Kroppen sier stopp!

Jobb, studier, skolebarn, barnehage barn, samboer, trening, husmor, venninne og mamma.

 

Planen var klar.

Denne sommeren skulle vi ikke reise noe sted, kanskje hytten. Spare penger og jobbe. 
Det gjorde vi. Det har skjedd noe hver dag nesten siden juni. 
S begynte skole ret, og der kom smellet. Frste uken har vrt utrolig tung, helt utslitt i hodet. Man skal srge for at huset gr rundt, med matpakker, pkledning, pakking av skolesekker, lading av chromebooks og telefoner. Lage frokost til alle (glemmer alltid meg selv). Setter meg selv sist alltid.

Idag sa kroppen min stopp, var p skolen idag og hadde en fire timers kt. Jeg fikk ikke med meg de siste to timene. Prvde hardt, men uansett hva jeg gjorde s klarte jeg rett og slett ikke koble meg p. Man tenker man skal klare alt p en gang, men slik fungerer det ikke. Jeg har enda ikke kommet i gang med trening, noe jeg srt trenger. Utifra hvordan denne uken har gtt, s kommer jeg til drye oppstart med treningen. Ser at det fortsatt er mye som skjer i dagene fremover. Trenger rett og slett en puste i bakken. 

Igr la jeg meg samtidig som minste snnen min, siden det kun var oss to hjemme p kvelden. Det trengte jeg og det var utrolig deilig. Vknet idag kl 10:30. 
Skulle nske jeg kunne ta igjen svn egentlig. 

Det er viktig huske p alt som skal gjres i hverdagen, m ikke gjres med en gang. Man m nyte hverdagen med de rundt seg, slik at man ikke glemmer de. Barna vokser opp s fort, fr man vet ordet av det, ser man de nesten ikke lengre. Min eldste, for eksempel, er stort sett hos kompiser etter skolen, og i helgene nr han ikke er hos faren sin. Det hender han kommer hjem og er hjemme, da ser jeg lite til han da og. Han gjemmer seg p rommet sitt. 
M bli flinkere til stoppe litt opp og finne p noe koselig med guttene mine. <3

Meg vs meg og samfunnet

Forventninger...

Supermamma!

Superstudent!

Superarbeidstaker!

Superkjreste!

Supersamboer!

Supersamfunnsborger!

Supervenninne! 

Supertrener!

 

Siden jeg har hatt sommerferie fra skolen, har jeg jobbet.

Begynte i ny jobb i slutten av mai, p en omsorgsbolig og aktivitetsenter for funksjonshemmende. Trives veldig godt. 

Jobbet en del i sommer, hadde en uke med ferie p hytten. N som skolestart har begynt for bde eldstemann og meg, er det mye sette seg inn i.
Kjenner n i hodet at jeg er ganske sliten. Det er hele tiden noe som m gjres og ting som trenger oppflging. Det skal trenes, spise sunt og riktig, huset skal vre i god stand, barna skal vre pkledd og klar til barnehage og skole. Leveres og deretter er det jobb eller skole. 

Forventningene er hye! Sprsmlet er vel "hvem sine forventninger er dette? Mine? Samfunnet? Foreldre? Venner? Alle?" Jeg blir aldri enig med meg selv om dette, annet enn at jeg fler ikke jeg har oppndd s mye i livet mitt. Jeg har ikke frerkort, jeg har ikke fullfrt utdannelse etter videregende, jeg har ikke eget hus eller leilighet. Er straks 30, og fler ikke jeg mter kriteriet for aldersgruppen jeg tilhrer. 

Ogs her finner styggen p ryggen plass til sette i gang tanke spinn, alt som skulle ha vrt gjort, hvordan livet skulle ha sett ut. 
Utdannelse, frerkort, deretter jobb, ogs kommer mann, leilighet eller hus ogs gifter man seg og fr barn. For si det slik, ble ikke livet mitt slik. Ikke i nrheten en gang. Ser bilder av bekjente jeg gikk p ungdomsskole med, hvordan deres liv er p plass, men hva vet jeg? Kan hende det er synet som bedrar.

Tilbake til sprsmlene, hvem er det jeg egentlig har skuffet? For det er flelsene jeg sitter igjen med; skuffelse, skam, mislykket og udugelig. 
Hvor har jeg ftt det fra? At slik skal livet egentlig se ut, nr du har blitt voksen? Hvem har bestemt dette? Eller er alt i hodet mitt?  

Klarer ikke helt bestemme meg, men kan umulig vre den eneste som lurer p dette? 

Tilbake til hverdagen

Rutine

Da var det tilbake til hverdagen for fullt.

Mannen har jobbet en stund egentlig og jeg har jobbet en del i ferien, og minstemann begynte i barnehage for to uker siden. N har eldstemann endelig begynt p skolen igjen. Imorgen har jeg skolestart og begynner p andre ret i sosialt arbeid. Grue-gleder meg.

Trives godt i studiet, er ingen tvil om at denne gangen traff jeg riktig. Er helt hundre prosent sikker p at det er sosionom jeg vil bli. 

Oslo.
Norlis bokhandel.
Skolebkene er unaturlig dyre.
Stabel med skolebker for videregende skole.

N har jeg ftt skrevet ut alle kompendier, s imorgen skal jeg finne ut hvilke bker jeg trenger kjpe eller ei. Permer, og notatbker er kjpt inn, og ny pen, blyant osv. Dette gjelder ogs for eldstemann og hans utstyr til skolestart. 

N begynner eldstemann i 5 klasse. Tiden flyr fort. Det har ikke vrt en lett start for gutten min stakkar. Lenge ble jeg heller ikke trodd. Det begynte mens jeg enda var alenemor og p den tiden var jeg inn under barnevernet, fordi jeg ba dem om hjelp. Skolen mente derfor at det mtte vre noe i hjemmet som var galt, framfor det at det var noe p skolen. Etter to r, fikk han en ny lrer og ting ble bedre. PPT hadde vrt inne et r, men det hjalp ikke s mye. Lringskurven hans forbedret seg veldig, med tett samarbeid mellom lreren og meg, i tillegg til at jeg satt med leksene hver dag. 

Leksene hjemme var en kamp hver ettermiddag. Det resulterte i at min eldste dro heller hjem til kompiser, enn komme hjem etter skolen. Det var utrivelig og begge to gruet seg til leksetid. Etterhvert begynte jeg oppdage ting ved lesing og skrivingen, samboeren min ogs kjente igjen noen tegn. Vi mistenkte dysleksi. Det skulle ta enda et r fr vi fikk skolen med p teste, de mente det var fordi han ikke hadde lrt det grunnleggende i 1 og 2 klasse, p grunn av andre omstendigheter. Rett og slett at han manglet lese- og skrive trening. 

N p fredag kom brevet fra PPT. Endelig var det klart, gutten har dysleksi! Alle ble lettet, guttungen selv ogs. Det betyr at vi kan begynne bruke andre metoder som vil styrke de evnene han allerede har. For eksempel, s har han utrolig god hukommelse. I tillegg fr han den hjelpen han trenger for komme seg gjennom barneskolen, og fr litt flere rettigheter. 

Jeg har n ftt en gutt, som ikke ville p skolen, til en som klarer glede seg til komme dit. Det betyr s mye for meg! 

N kan hverdagen bare komme! Vi er klare for alt den mtte kaste mot oss! 

  

Det er en morsom alder!

3 1/2 r

Min minste snn er tre og et halvt r gammel. Alle sier: " s fin alder" eller " s morsom alder". Til en viss grad er jeg enig, men ikke alltid.
Trassalderen kaller de det ogs, men dette begynte da han var to r gammel og vil fortsette livet ut. Trassalderen er der hele tiden, den bare endrer hva de trasser mot. 

En enkel ting som vaske hender etter toalettbesk, noe som alltid ble gjort, har blitt til en kamp. I dag mtte jeg lfte han opp til vasken, men han lste armene sine. Da jeg fikk de fri og la hendene hans i blt, kom det. 
En skjrende, hy, re-drepende skrik, rett inn i ret mitt.
Kjente at det var siste hrstr. Jeg vasket hendene hans og sa strengt ifra at dette ikke er greit. 

Standard respons er da grte og rope "jeg vil ha pappa!" og lpe p rommet sitt og smelle i dren.
Det siste har han da lrt av min eldstesnn som er tidlig i tenrings fasen. Moro med hermegser hehe.

Jada, bare livet ut med dette n :D ;P